- Pølser og calzone overtar byrommet.

I siste nummer av Kapital bruker pengetelleren Trygve Hegnar spalteplass til meg og storkioskinvasjonen i Oslo. Før han tryner, rekker han å si at storkioskene skaper større varetilbud enn før, og at de som ikke skjønner dette er bakstreverske. Hegnar tilber markedet slik hinduene gjør med sine hellige kuer.


Det er så uendelig provinsielt å heie på at 7-Eleven og Deli de Luca skal spre seg som sopp etter regnskyll utover hele byen. Oslo har antageligvis flere 7-Eleven butikker per innbygger enn noe annen by i verden. Dessverre er vi også blant de byene som har flest 7-Eleven butikker i antall også. I Oslo er det snart 60. Stockholm har i overkant av 20. På Manhattan er det bare to – 2. Kresne New Yorkere vil altså ikke ha flere enn to, mens vi skal heie på at 7-Eleven snart åpner sin 60. butikk i Oslo. Hvor er logikken, Hegnar? Legger vi til også de andre storkioskene; Narvesen, Mix og Deli de Luca nærmer vi oss 200 storkiosker i Oslo, de aller fleste på sentrale steder i indre by.

Ingen i Norge, selv ikke Jan Bøhler og Martin Kolberg, vil være mot påstanden om at mangfoldet på gateplan eksploderte på 1980-tallet, og at storkioskene har vært med på å øke mangfoldet. Jeg heia på 7- Elevens inntog i Oslo, og hadde som ett av viktigste kriteriene for valg av bosted på 1990-tallet at leiligheten ikke skulle ligge lenger enn 100 meter unna en døgnåpen 7- Eleven. Problemet er at folk som bor i sentrum, Løkka eller Majorstua nå har tre 7- Eleven, to Deli, tre Mixkiosker og to Narvesen innenfor den samme radiusen. I første omgang erstatta storkioskene mindre tobakkskiosker som solgte så lite at det var mugg på lompa, og alle hjerter gledet seg. De siste to årene har de derimot begynt å spise seg inn på alle gatehjørner i sentrum og tatt over nisjebutikker i andre bransjer, med det som resultat at storbyen Oslo er i ferd med å få tilbake småbyens enfoldige gateliv. Ringen er sluttet. Fra enfold til mangfold og tilbake til enfold igjen.

Hvorfor får vi denne storkioskinvasjonen akkurat i Oslo? Norgesgruppens Deli de Luca-kjede ble startet i 2003, av fem tidligere 7-Elevensjefer, og krigen mot de gamle arbeidsgiverne skjer med alle midler. Det er greit at trøndere og små menn kriger om hvem som har flest calzoner, men hvorfor skal denne krigen skje på hvert eneste gatehjørne i Oslo?

En annen årsak til at denne krigen er i ferd med å ødelegge Oslo og snart de andre storbyene i Norge, er mangelen på et dannet byborgerskap. Når kapitalen ikke har andre ambisjoner enn å gi kortsiktig avkastning til eierne, får vi også tilsvarende vulgære byrom.

Norge har kanskje de dummeste kapitalistene i verden; enten det er gjerrige pengetellere som Hegnar, pompøse kitsjaktige feudalherrekopier som Rimi-Hagen, cowboyer som Spetalen eller Stordalen, eller altfor folkelige Rema-Reitan som styrer både 7-Eleven og Narvesen. Kapitalsterke nordmenn opptrer ikke som samfunnsbyggere, men har kun sporadiske opptredener i offentligheten der de med brask og bram viser fram navlen sin.

Verst er det når kjøpmennene skal agere byutviklere. Norske byer har hatt en ekstrem utvikling i boligprisene de siste årene. Eiendomsbransjen opplever et bonanza som gjør det svært lukrativt å investere pølsepengene sine i eiendom. Rema-Reitan, som betrakter Trondheim som sin egen eiendom, teppebomber byen med Narvesen og lager grusomme skillingsromanaktige tegninger over hvordan byen skal se ut, mens Rimi-Hagen slår seg sammen med Stordalen og skal legge et spahotell midt oppe i det eneste byrommet som fungerer i Larvik; nemlig Batteristranda. Hvor innovativt er egentlig det? Det eneste man skal tenke på når man hører om rike kjøpmenn er at maten i Norge er altfor dyr. Hadde den vært billigere hadde vi sluppet disse Bør Børson-kopiene i byrommene våre.

Hegnars sjablongaktige tilnærming til byen viser hvor ubrukelig ideologiene er i møte med byrommet. Høyresiden i Oslo vil la markedet styre, mens venstresiden rasler med ulike reguleringstiltak som skal oppheve markedet. Dermed må innbyggerne velge mellom pest og kolera. Enten at grådige og kortsiktige gårdeiere melker husleieprisene maksimalt slik at det bare blir storkiosker og eiendomsmeglere igjen, eller at gårdeierne ikke får utvikle og selge fritt, og dermed lar gårdene forfalle. I den ideologiske politikken er det bare to løsninger; enten å la markedet styre eller å regulere markedet.

Oslo Byaksjon har lansert flere ideer til strakstiltak på Løkka der ensrettinga er kommet lengst. Et av tiltakene er et så kalt Løkka-kort, som er inspirert av Wedgecard i London. Det skal fungere som et slags medlemskort, der man får rabatt i samarbeidende butikker. UNIK Grünerløkka kan starte en strøksforening, der man får for eksempel 10 prosent rabatt i alle butikkene som er med, eller at de ulike butikkene kommer med spesialtilbud til de som har kort. Dette er et middel de store kjedene allerede bruker. I tillegg til Løkka-kortet, foreslår vi blant annet en merking av butikker, som tilfredsstiller ulike kriterier man setter for en ønsket utvikling av bydelen og en reformering av markedsdagene på Løkka, slik at de i større grad viser fram mangfoldet i bydelen.

Med sitt pubertale utspill om storkioskenes fortreffelighet blir Trygve Hegnar kun en dum kapitalist som besynger markedets rett til å drepe både seg selv og byen. Smarte kapitalister og gårdeiere går sammen om å lage en profil på strøket sitt for å unngå en uheldig ensretting på gateplan.

Sentrumsbutikkene må finne sine egne nisjer i kampen mot de bilbaserte kjøpesentraene. Hvis det bare er pølser på 7-Eleven, Se & Hør på Narvesen og calzoner på Deli de Luca vi kan tilby innbyggerne og de handlende, er gatelivet snart en saga blott. Da dør byen.
 

Søk i skattelistene

 

 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com