TV: For snart to uker siden publiserte «Lost»-produsent Damon Lindelof en kommentar i The New York Times under tittelen «Mourning TV». Lindelof sørger over TV-mediet, som han mener er døende.

HER I NORGE opererer vi med lisens, men i USA har de store kringkasterne alltid vært gratis å zappe til - fordi de finansieres av reklame. I praksis fungerer det på den måten at kanalene betaler for å produsere et program, tilbyr det til seerne, og får tilbakebetalt i form av annonseinntekter. Akkurat som TV 2, TV3, TVNorge og andre kanaler vi kjenner herfra. Nå er hele systemet i ferd med å rakne, hevder Lindelof.

TiVo, den mest populære digitalopptakeren i USA, kom først på markedet i 1999, og har siden vokst jevnt og trutt, til produsenten i forfjor for første gang kunne innkassere et overskudd. I dag finnes en digitalopptaker i 20 prosent av alle amerikanske hjem. Nå tar den også av i Norge. For som Thomas Giertsen så informativt har forklart i flere reklamer, kan man med en slik boks se barne-TV på det tidspunktet de voksne finner det hensiktsmessig, sette programmer på pause for å hente en brus, og - kanskje viktigst av alt - spole forbi irriterende reklamer. Bare timer etter de har vært på lufta, ligger nye episoder av serier, talkshows og dokumentarer klare til å lastes ned på nettet, selvsagt med reklamepausene redigert bort.

BRA FOR FORBRUKEREN, ikke fullt så bra for bransjen. For som Lindelof skriver, det er nettopp reklamen som holder maskineriet igang.

Da medlemmene i Writers Guild of America gikk ut i streik for en tid siden, var det for å sikre bedre betingelser for TV-forfatterne, ved å kreve en større del av inntektene generert på internett. Forfatterne har alltid fått en liten andel av studioenes profitt fra serier eller filmer, enten de plukkes opp for visning eller gis ut på DVD. Men reglene gjelder ikke for internett. Lindelof forteller at «Lost» har blitt streamet flere hundre millioner ganger på nettsidene til ABC, med en obligatorisk reklame først. Og serien er en suksess på iTunes, der den selges for 1,99 dollar per episode.

Forfatternes andel av inntektene? Ingenting.

Dersom streiken ikke avblåses i nærmeste framtid, kan den få brutale konsekvenser for oss TV-elskere, selv her i Norge. De fleste seriene har nå mellom én og en håndfull usendte episoder igjen før de må ty til repriser. Varer streiken i tre måneder betyr det at en hel TV-sesong (som vanligvis varer til forsommeren) avsluttes i desember. Det betyr også at pilotene som skal velges eller vrakes til høstens sendeskjema, ikke blir spilt inn i løpet av våren. Og det, mine venner, medfører i verste fall kan at nye serier ikke blir å se på skjermen før i januar 2009.

STREIK ELLER EI, en produsent som ikke ser like mørkt på framtida som Lindelof, er Josh Schwartz. Han er mest kjent for å ha skapt ungdomsserien «The O.C.», men nå er det «Gossip Girl» som gjelder. Selv om det ikke reflekteres på ratingene.

Den nye serien hans, basert på en ungdomsbokserie av Cecily von Ziegesar, har skuffende 2.6 millioner tittere i uka, noe som plasserer den på 105. plass på Nielsen-lista. Likevel er serien høstens største snakkis, og redefinerer hva det vil si å være en suksess ifølge Entertainment Weekly, som kaller den en hit for blogg-generasjonen. Å ligge nederst på ratingene er ikke så farlig, når man er den eneste serien folk snakker om, skriver bladet.

«Gossip Girl» tiltrekker seg nemlig en type seer som ikke ser på TV, i hvert fall ikke slik man gjorde det før. Kun kort tid etter premieren, suste «Gossip Girl» forbi «The Office» som den mest nedlastede serien på iTunes. Inkluderer man DVR-opptak i statistikken, øker «Gossip Girl» med 14 prosent blant tenåringsjenter, og med hele 18 prosent i aldersgruppa 18-34 år.

- Jeg sjekker ikke ratingene dagen etter serien har blitt sendt. Vi er mer fokusert på ideen om å gjennomsyre kulturen, forklarer Schwartz.

SÅ DER ANDRE kanaler ville sett på drøyt to og en halv million seere som en grunn til å kansellere, går Schwartz og CW motsatt vei. De fleste skuespillerne har signert sjuårskontrakter, og skaperne mener de har historier og tvister som kan vare i like mange år. Schwarz skal berømmes for å ha is i magen i en bransje der andre snur så fort de blir konfrontert med dårlige tall. Men han sier ikke noe om hvor pengene skal tjenes inn.

Å gjennomsyre kulturen er en flott ambisjon, langt mer nobel enn målsetninga om å få flest seere, men så lenge kanalen ikke ser at praten omsettes i dollar og cents, kan det fort bety døden for serien. Og kanskje etter hvert også for TV-mediet slik vi kjenner det. Hvor tror du TV er om ett, fem eller ti år?