ISLAM: Hvilken funksjon har forestillingen om muslimen for vår forståelse av oss selv, av Norge og av nordmenn?

I debatten som har oppstått i kjølvannet av Hege Storhaugs bok Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme stanger debattantene mot hverandre ved å hevde at motparten opererer med ukorrekte fremstillinger av virkeligheten. Mens den norske venstresiden har en tendens til å hevde at vestlige muslimers bruk av slør er frivillig, hevder Hege Storhaug at sløret er systematisk kvinneundertrykkelse håndhevet av et fryktinngytende menneskerettsfiendtlig patriarkat. Dermed ser det ut til at debatten står og faller på hvem som kan dokumentere slørets sanne symbolikk: et tegn på at kvinnen er et offer for sin tradisjon og religion, eller en identitetsmarkør som signaliserer tilhørighet til samme tradisjon og religion.


Stikk i strid med sunn fornuft vil jeg hevde at spørsmålet verken kan eller bør reduseres til hvem som har rett eller galt. For selvfølgelig kan det dokumenteres at det finnes muslimske menn som undertrykker kvinner og ønsker sharialovgivning i stedet for grunnlovsfestede menneskerettigheter. Likeledes finnes det kvinner som bærer slør av egen fri vilje. Derfor må vi heller spørre oss hvorfor vi universaliserer en stereotyp forestilling om muslimen og hva vi eventuelt tjener på det? Det vil si, hvilken funksjon har forestillingen om muslimen for vår forståelse av oss selv, av Norge og av nordmenn?

På tross av at Storhaug kritiserer den vestlige feminismens unnlatenhet og iscenesetter seg selv som alle muslimske jenters sanne venn, er det verdt å merke seg at Storhaug ikke forvalter stereotypien om muslimen fordi hun er genuint bekymret for hans kone eller deres barn. Tvert i mot, i Men størst av alt er friheten fremkommer det tydelig at hun skriver om muslimen fordi hun er bekymret for det norske samfunnet: «Fokuset må være på det folkelige fellesskapet – hvordan vi opprettholder borgeres tilhørighetsfølelse til det norske samfunnet. Hvordan samholdet må videreføres, gjennom felles språk, felles grunnverdier, kunnskap om vår historie og kultur; limet som holder oss sammen som befolkning.» (s. 258) Det er i denne sammenheng jeg vil hevde at det nettopp er muslimen og hans antivestlige verdier som får karakter av å være er limet som holder hennes forestilling om Norge sammen, for muslimen representerer jo alt det hun mener Norge og nordmenn ikke skal være. Det blir derfor av høyeste betydning å begrense hans tilstedeværelse, dempe utfoldelsen av hans kultur og verdier. For kun når muslimen, hans religion og hans verdier er radert bort fra det norske samfunnet, kan vi resterende nordmenn bevare en følelse av tilhørighet.

Men om visjonen om Norge har omfattende konsekvenser for muslimer, har ekskluderingen strengt tatt ikke noen endringskraft for nordmannen selv. For selv om all islamsk innflytelse ble fullstendig fjernet fra det norske samfunnet, ville ikke nordmannens selvforståelse være forandret. Om muslimen og hans verdier befinner seg innenfor eller utenfor Norges grenser, om fienden – nordmannens antitese – er intern eller ekstern, vil definisjonen og forståelsen av en god nordmann fremdeles være den samme: En person som ikke undertrykker kvinner og bryter menneskerettighetene av religiøse hensyn.

I en politisk korrekt norsk offentlighet er det litt forbudt å komme trekkende med nazismen hver gang man diskuterer innvandringsspørsmål. Like fullt, den generelle demoniseringen av muslimen har flere fellestrekk med demoniseringen av jøden under den tyske mellomkrigstiden. F.eks.: jøden er en grådig ågerkarl, lever i gettoer og deltar ikke samfunnslivet, stjeler jenter fra gode tyskere osv. Muslimen får ikke nødvendigvis de samme karakteristikkene som jøden, men svartmalingens funksjon er like fullt analog. Spørsmålet er ikke om det fantes jøder som faktisk var ågerkarler, unndro seg samfunnsforpliktelser, stjal jenter osv, for det gjorde det, like sikkert som det finnes nordmenn som gjør det i dag, men hvilken funksjon denne ’evige jøden’ har i konstruksjonen av nazistens eget selvbilde. Funksjonen er innlysende: Jøden er den som gjør nazisten i sitt eget selvbilde til en nazist, for han symboliserer alt det nazisten ikke er. Nazisten trenger ’jøden’, død eller levende, for det er nettopp fraværet av ’jøden’ (og andre ikke-ariske) innenfor en gitt territorialstat, som sikrer nazisten hans identitet og det ’lebensraum’ han hevder å ha krav på. Kun i visshet om kontrasten til denne ikke-arieren, kan nazisten gjenkjenne seg selv og sine likesinnede. På samme vis er Storhaugs nordmann seg selv kun i kraft av hvem han ikke er. Hans identitet og verdier er dermed negativt knyttet til en stereotyp forestilling om muslimens identitet og verdier.

Forholdet kan også illustreres med et eksempel ofte lånt fra den franske psykoanalytikeren Jacques Lacan: En mannlider av vrangforestillinger om at hans kone er utro bak hans rygg og utvikler en sykelig sjalusi. Langt senere viser det seg at kona faktisk er uttro mot ham. Paradoksalt nok kan ikke sannheten om konas utroskap bekrefte eller avkreftemannens sjalusi som sådan, for sjalusien er like patologisk for hans egen selvforståelse om utroskapet finner sted eller ikke. Lærdommen er at det er ikke den faktiske tilstedeværelsen av utroskap, ågerkarlvirksomhet eller kvinneundertrykkelse som er årsaken til sjalusi, antisemittisme eller islamofobi, men ens eget behov for å opprettholde et fantasifoster som på en og samme tid kontraster og bekrefter ens eget selvbilde.

Stereotypien om muslimen blir dermed også et meningsskapende gravitasjonssentrum som på en og samme tid foregir å forklare uheldige samfunnstendenser, samt å indikere deres løsning. Muslimens nærvær blir en sykdom, hans fravær blir en kur. Men skulle vi komme i den situasjon at kongeriket Norge ble kurert fra muslimene og deres verdier, tør jeg hevde at samfunnet for oss resterende nordmenn verken ville blitt bedre eller dårligere, rikere eller fattigere som sådan. For «muslimen» vil fortsatt leve i vår midte som nordmannens negasjon, den som definerer hvem nordmannen ikke er. Nissen følger som kjent med på lasset. Og skulle ikke tilhørlighetsfølelsen bli så friksjonsløs som vi kunne håpe, er det ikke utenkelig at muslimen snart ville erstattes med en annen i hans sted. I stedet for å diskutere hva en muslim er, burde vi gjenoppta debatten om hva en nordmann bør være.