KONSERT: Når Bruce Springsteens konsert i Oslo Spektrum er på sitt mest elleville, går hevete armer over hele salen som metronomer i takt med musikken.

Sangeren trollbinder publikum, der han bykser, danser og løper omkring på scenegulvet.

Band i positur
Hele bandet er kledt i svart, og de stiller seg i en formasjon som strekker seg langs hele den brede sceneflaten. Springsteen drar lenge sceneshowet nesten alene, som om han er en instruktør som forgjeves forsøker å få i gang en linjegymnastikk. Selv har han sin velkjente, blodsprengte kraft i vokalen, men man savner at musikerne har sterkere kontakt på scenen. Riktignok glir Steven Van Zandt, som heldigvis har overlevd «Sopranos», fram og tilbake mot sangeren, og innimellom er de en duett av gitar og stemmer, som i gamle dager.

Rocken som pensum
Et stykke ut i konserten lurer man på hvor det blir av «the big man», Clarence Clemons, i scenebildet. Først i låt nummer sju trer han for alvor fram og drar han en av sine mest sugende soloer, og da er han tilbake, som en enorm yppersteprest i svart hatt, med budskapet gjemt i det gylne hornet.

Det svinger, og publikum følger hver tone og hver bevegelse fra Springsteen. Når han drar en munnspillsolo i «Gypsy Biker», går det et unisont gisp gjennom salen. Allerede i andre låt, «No Surrender», opphever han skillet mellom scene og sal; med den berømte linjen: «We learned more from a three minute record/than we ever did learn in school».

Stemninger
Konserten er en hyllest til kraften i rocken, til musikkens evne til å skifte stemning fra det melankolske («Lonesome Day») via det livslystige («She’s the One») til det håpefulle («The Promised Land»). Springsteen står på folkets side («Working On the Highway») og han følger opp den dystert lyriske «Devil’s Arcade»med den vekkelses-pregede «Rising», skrevet etter 11. september.

Opprinnelig
Enkelte av sangene, som «Jackson’s Cage», er ikke helt i vater og drukner i den litt for sterke lyden. Og mens han sliter litt med de nye låtene, er han tilbake der han startet i sanger som «Badlands» og «Born To Run», i det forunderlige spennet mellom frustrasjon og ekstase som er hans varemerke.

Mot slutten er bandet høyt og lavt. Da forvandles Spektrum til en enorm kjellerstue, fylt av et musikalsk tordenvær, mens Springsteen trekker sangene ut og kveiler dem kjælent rundt sine venner i salen. Da spiller hele E Street Band som om de fortsatt er ungdommer I New Jersey, som drømmer om å danse eller flykte ut i en evig, mørk natt.