Det er farlig hvis statsstøtten blir en betalingsterminal for å sikre at alle har meninger politikerne liker, mener Torbjørn Røe Isaksen.

Dødsstraff for homofile er forkastelig. Diskriminering av homofile likeså. Det er hårreisende å foreslå væpnet revolusjon i Norge, eller at nordmenn med en annen hudfarge skal kastes ut av landet. Likevel må jeg være med på å finansiere organisasjoner som mener dette. Jeg liker dem ikke, men alternativet er en statlig finansiert meningstvang – en oppskrift på autoritær politikk. Kjernen i det liberale demokratiet er ikke at vi vil beskytte og støtte alle dem vi er enige med, men at også de som kommer med gale og forferdelige ytringer har et rettsvern.


Hvis statsstøtten blir til en belønningsordning for holdninger som politikerne liker, så er vi på vei mot det som bare kan beskrives som autoritær liberalisme. Prinsippet som råder er at du kan mene hva du vil, og få støtte for alt, så lenge du har liberale standpunkter. En slik holdning er et angrep på ethvert prinsipp om frie organisasjoner og fri meningsdannelse.

Asghar Ali kan ikke ha ant hvilke konsekvenser holdningene hans ville få da han på et debattmøte på Humanismens Hus ikke klarte å – eller ville – ta klar og tydelig avstand fra dødsstraff mot homofile i flere land i Midtøsten. Som leder i Unge Høyre reagerte jeg spontant. Den unnvikende feigheten var middelaldersk, og ikke bare en fornærmelse mot homofile, men mot alle oss som har homofile venner, familie eller bekjente. Jeg krevde at Ali ikke bare måtte be om unnskyldning, men sa at han burde fratre sine posisjoner i Islamsk Råd og som styremedlem i Oslo Arbeidersamfunn. Også Oslo Arbeiderparti selv reagerte mot Ali. Det er ingen hemmelighet at det finnes utstrakte fordommer mot homofile i mange minoritetsmiljøer. Nettavisen bestemte seg derfor for å sende fem spørsmål om homofili til lederen av Islamsk Råd. Senaid Kobilica har blitt kjent som en «moderne og liberal» muslim, men selv ikke han våger å svare klart på spørsmålene om homofili. En skandale! Likevel handler denne kronikken om noe annet. Nettavisens artikkel fulgte opp saken med uttalelser fra en rekke politikere som alle hadde samme budskap: Nå må vi frata Islamsk Råd statsstøtten. Fra Arbeiderpartiets Håkon Hauglie til Fremskrittspartiets Per Willy Amundsen og min egen partifelle André Dahl. Holdningen er ikke bare prinsippløs. Den er farlig.

Da striden om Muhammed-karikaturene rullet over landet valgte Norges utenriksminister en annen innfallsvinkel enn i Danmark, og senere i Sverige. I stedet for å fokusere på norsk lovverk og retten til å ytre seg kritisk, dyttet han den lille publikasjonen Magazinet foran seg. Han lot det klart skinne gjennom at han mente det redaksjonelle valget var uakseptabelt. Utenriksministeren høstet velfortjent kritikk fra dem som mente han ignorerte den alle viktigste oppgaven sin som en representant for det offisielle Norge. Statens rolle er å forvalte det offentlige rom, og sette de juridiske grensene som ytringsfriheten skal få råde innenfor. Først og fremst skal staten sikre hver enkelt innbyggers rett til å ytre de meninger og tanker han har, innenfor det som bør være vide grenser for ytringsfriheten. Vi kaller det rettsstaten, og dens funksjon er ikke å beskytte en viss type ytringer, noen standpunkter eller sikre et gitt debattutfall. Dens viktigste og primære oppgave er å verne om den frie debatten.

Selvfølgelig har politikerne også en annen og bredere rolle. De er ikke bare representanter for det offisielle Norge, men valgt på et politisk program. Derfor skal de – og må de – slåss ubønnhørlig mot ideer de er mot. Men politikerne må skille mellom sin rolle som samfunnsdebattant og representant for staten. Hvis ikke blir det ingen fri debatt, ingen ytringsfrihet, men en statlig orkestrert dialog hvor pressmiddelet til enhver tid er at den som mener noe uakseptabelt kan bli straffet økonomisk. Nettopp denne grensen skiller de liberale demokratier fra de autoritære diktaturer: At man også tillater meninger man selv er grunnleggende uenig i. Grensen for ytringsfriheten kan ikke gå der hvor man selv ikke blir rammet; i hvert fall fortjener intet slik system hedersbetegnelsen «fritt». Man kan ikke forsvare ytringer som fornærmer «de andre», men kreve forbud, straff og tiltak når ytringene rammer egne verdier. Ja, kjernen i ethvert konsistent forsvar for ytringsfriheten ligger nettopp i dette avgjørende prinsippet, at ytringsfriheten er en større verdi enn summen av ytringene som til enhver tid kommer fram.

Økonomisk press er bare en annen form for statlige sanksjoner, et mer diskré pressmiddel som i verden utenfor skiller de brutale diktaturene som Burma fra de autoritære statene som Russland.

Holdningen til statsmaktens grenser har vært en av de sentrale skillelinjene mellom den borgerlige og den sosialdemokratiske fløy i politikken. Sosialdemokratiet har i sin styringsiver vært mer enn villige til å trampe på organisasjoners selvstendighet for å legge dem inn under statens varme favn. De borgerlige har stått vakt om det sivile samfunn. Ikke uten ubehag har vi beskyttet organisasjoner, grupper, menigheter og trossamfunn som har verdistandpunkter som ligger milevis unna våre egne. Men vi har gjort det fordi et liberalt samfunn per definisjon ikke kan tvinge alle sine innbyggere til å bli liberale. Dette var også resonnementet da det for tre år siden kom fram at KrF-leder Dagfinn Høybråtens menighet på Nesodden ikke tillot praktiserende homofile medlemmer. Venstresiden raste, og Arbeiderpartiet var raskt ute med å foreslå å kutte støtten til Misjonsforbundet. «Vi har et ansvar for å sørge for at vi ikke bevilger beløp til organisasjoner som diskriminerer slik Misjonsforbundet gjør,» sa daværende kvinnepolitisk leder i Arbeiderpartiet, Karita Bekkemellem Orheim. Hun fikk støtte fra SVs Øystein Djupedal og Senterpartiets Åslaug Haga. Den gang sto de borgerlige partiene sammen i sin kritikk av venstresiden. De fordømte menighetens praksis, men nektet å la seg lure til å gjøre staten om til en betalingsterminal for flertallets meninger. Et slikt alternativ er ikke bare å gjøre vold mot enkeltmenneskers samvittighet, men også mot den friheten og mangfoldet som må prege et liberalt samfunn.

Jeg påstår ikke at statsstøtte er uproblematisk. Det viser både menigheten på Nesodden, Frelsesarmeen og nå Islamsk Råd. Likesom det er et dilemma at vi gjennom den offentlige støtten til partier har plikt til å gi penger til både Stalin- dyrkende kommunister, rasister, jødehatere, homofober eller fordomsfulle kristenfundamentalister, hvis de får folkets tillit. Men i bunn og grunn er aksepten for dette dilemmaet kjernen i et liberalt demokrati.
 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Pondus av Frode Øverli

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Øverli. distr. strandoverli@yahoo.com