Muslimene i USA en mer tilfreds forsamling enn muslimske samfunn i Europa.

I en fersk studie fant Pew Forum ut at muslimene i Europa er «i en betydelig dårligere livssituasjon enn befolkningen generelt, frustrert over de økonomiske mulighetene og sosialt isolerte,» mens de fleste amerikanske muslimer sier at «lokalsamfunnene deres er utmerkede eller gode steder» å leve; 71 % sier at de kan lykkes i USA hvis de jobber for det. Både for inntekt og høyere utdanning er nivået det samme som for nasjonen sett under ett. 63 % av amerikanske muslimer sier at de ikke opplever noen konflikt mellom sin religiøse tro og det å leve i et moderne samfunn.

Emneord



Selv om 53 % av muslimene i USA synes livet er vanskeligere etter terrorangrepene i 2001, synes de fleste at det er myndighetenes skyld, ikke naboenes. Faktisk svarte 73 % at de aldri hadde opplevd diskriminering så lenge de har bodd i USA. Dessuten svarte 85 % at selvmordsangrep sjelden eller aldri lar seg rettferdiggjøre, og bare 1 % svarte at vold for å forsvare islam «ofte» var berettiget. I Europa er det en betydelig høyere andel av muslimene som mener at selvmordsangrep «ofte» eller «noen ganger» lar seg rettferdiggjøre.

«Det som går tydelig fram,» sier Amaney Jamal, rådgiver for Pew, «er hvor vellykket den sosioøkonomiske assimileringen av den muslimsk-amerikanske befolkningen er.» Men det er ikke «assimileringen» som er vellykket. «Assimilering» betyr å bli en del av de brede lag, men det blir ikke de muslimske amerikanerne, de forblir troende muslimer i et land som domineres av kristne.

Amerikanske muslimer deltar i det økonomiske, politiske, utdanningsmessige og sosiale livet, mer enn å assimileres i det. Dette gjenspeiler muligens en naturlig utvalgsprosess: Bare de høyest utdannede muslimene innvandrer til USA, for dårlig sosialomsorg gjør at bare de som er best forberedt, vil klare seg. I Storbritannia blir likevel også muslimer i middelklassen fremmedgjort, og i motsetning til fattige muslimer i Europa, gir fattige muslimer i USA ikke uttrykk for fremmedgjøring eller sympati med al-Qaida.

Det kan hevdes at bare de fattige som er innstilt på å takle de tøffe, men åpne mulighetene i det amerikanske livet, immigrerer til USA. Men det forklarer ikke hvorfor disse fattige innvandrerne forblir religiøse. Hvis de hadde ønsket å lykkes på amerikansk vis, ville de ha ønsket å «assimileres» raskt.

Hvorfor klarer amerikanske muslimer seg bra samtidig som de beholder troen og skiller seg fra andre i utseende? Hvordan kan de delta uten å assimileres?

To faktorer ser ut til å ha betydning: For det første relativt tilgjengelige økonomiske, politiske og utdanningsmessige arenaer som lar innvandrerne slippe inn på disse nøkkelområdene av det amerikanske livet. Til tross for diskrimineringen og fattigdommen som innvandrere ofte rammes av i begynnelsen, er barrierene mot økonomisk og politisk deltakelse relativt lave.

Den andre faktoren er USAs pluralistiske offentlige sfære, en arena som ikke er uten religion, men som har mange religioner. Disse religionene er synlige og aktive i det sivile samfunn som grunnlaget for institusjoner, publikasjoner og symboler som påvirker verdier og atferd. USA er ikke et sekulært samfunn, det er et religiøst pluralistisk samfunn med sekulære rettslige og politiske strukturer.

USAs sekulære institusjoner ble faktisk utformet for å bidra til pluralisme. Folk fra mange trosretninger kan arbeide innenfor dem – et arbeidssted for troende av alle slag. Forbudet mot en statsreligion, kombinert med trosfrihet, bevarer religionsmangfoldet i det sivile samfunn. Denne ordningen ble ikke bare til på grunn av et opplyst prinsipp, men fordi det var nødvendig: Amerika måtte overtale folk om å krysse havet, holde ut prøvelsene som nybyggere og senere i industrialiseringen. Friheten til å praktisere ens egen religion var en reklame for Amerika.

Gevinsten av denne tilfeldige sjenerøsiteten var den amerikanske ordningen: Innvandrerne må delta i det økonomiske og politiske oppstyret i nasjonen, men uten særlig grad av sosialt sikkerhetsnett. På den annen side slipper de faktisk til.

Og de kan ikke bare beholde sin personlige tro, de kan praktisere den offentlig. Toleranse for andres religion er prisen man må betale for toleranse for ens egen religion. Fordommene har pleid å forsvinne etter hvert som deltakelsen øker. Ingen har hatt interesse av å ødelegge denne tolerante pragmatismen på svært lenge.

Ett resultat av ordningen er noe som kan kalles «fortrolighet med ulikhet». Siden innvandrere deltar på USAs økonomiske og politiske arenaer, er amerikanerne vant til forskjellige slags mennesker, og skiller dermed de ulikhetene som kan skade landet, fra dem som ikke gjør det. Amerikanerne er så absolutt fortrolige med ulikhet, i det minste pleier de ikke å få panikk. Til og med etter 2001 var det bare noen få antimuslimske episoder.

Europa, derimot, krever større assimilering og tilbyr en mindre tilgjengelig økonomi og politikk. Det medfører mindre deltakelse og dermed mindre fortrolighet med ulikhet fra vertslandets side. På innvandrernes side er det mer bitterhet overfor vertslandet, mer likegyldighet overfor økonomi og politikk, mulig vold eller insistering på å opprettholde symbolske forskjeller – ironisk nok i et samfunn som i mindre grad klarer å akseptere dem, nettopp fordi det har problemer med ulikhet.

Dette er den europeiske hodeplaggdebatten i et nøtteskall. Den nevner ikke barrierene mot deltakelse eller innvandrernes reaksjoner på dem med et ord, men krever symbolsk assimilering.

Men slike krav er en blindvei. For å komme ut av den trengs det bedre adgang til økonomien og politikken, men også mindre krav om rask og enkel assimilering. Alle de religionene som nedstammer fra Abraham, har interne endringsmekanismer som gjør at de kan forholde seg til nye omstendigheter på en måte som trossamfunnet kan respektere. Både fundamentalisme og kravene om assimilering – vær som oss, nå! – setter disse mekanismene til side.

De burde få lov til å tre i kraft. Men Europa krever assimilering før deltakelse i en økonomi som innvandrerne ikke kommer seg inn i likevel. Den veien fører, dessverre, til gettoene.

© Project Syndicate/ Internationale Politik, 2007.

Oversatt av Rune Rogndokken Moen

Marcia Pally underviser ved New York University.
 

Søk i skattelistene

 

 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no