GOD KJEMI: Mellom Keira Knightley og James McAvoy i dramaet «Atonement» fra Den andre verdenskrigen.
Video: PROMO

FILM: Det sto et tomt vinglass i drikkeholderen i armlenet da jeg satte meg ned i kinosetet for å se «Om forlatelse». Det anbefaler jeg distributøren å gjøre til en permanent ordning, for selv om det var tomt, var effekten av å ha et glass med stett ved sin side mens man ser et britisk kostymedrama satt til en herskapsbolig i England i mellomkrigsårene, omtrent som å se den med 3D-briller.

Drink ved poolen, noen?
Det er en trykkende varm sommerdag i 1935. Ved svømmebassenget hviler to menn utstrakt i solstoler i heldekkende badedrakter, den ene spør om ikke det kunne gjort seg med en drink, den andre svarer: «Rather». På stupebrettet ligger Cecilia (spilt av Keira Knightley, som jeg ikke helt skjønner hvordan noen klarer å ha noe imot; hun gjør kanskje litt vel mye ut av trutmunnen sin, men hun er jo ikke helt Jan Thomas, heller) og forsøker som best hun kan å skjule sine følelser bak en hvit overklassebadehette.

På et værelse i nærheten sitter husholderskens sønn Robbie (James McAvoy) foran skrivemaskinen og hamrer ned sin kjærlighet for henne, mens ved vinduet av et annet rom står 13-årige Briony og skriver det hele inn i sine teaterstykker. Hun har fortellerevne og et rikt ordforråd, men kan, innvender hennes storesøster Cecilia, være «litt vel fantasifull», noe hun får rett i en kveld Briony ser et opptrinn hun fortolker på en måte som får avgjørende konsekvenser for tre personer, inkludert henne selv.

Krig i emning
Mer skal ikke sies om filmens nøkkelscene, av frykt for å avsløre de mest overrumplende vendingene i denne like rystende som vakre som drivende godt fortalte adapsjonen av Ian McEwans bok med samme navn (som jeg anbefaler å vente med å lese, hvis du ikke allerede har gjort det, til etter at du har sett filmen). Det som imidlertid kan avsløres, er at noen år seinere bryter andre verdenskrig ut, og da er Briony blitt sykepleier for hjemkomne soldater - muligens, blir det foreslått, for å «gjøre bot» for noe. Hun har beholdt barnefrisyren sin - en bolleklipp med sideskill festet med hårspenne, som hun bærer filmen gjennom som en slags tornekrans - men hun har mistet noe annet.

Selve filmen mister noe av momentumet i krigsårene: McEwans stilsikre flashbacksekvenser, som regissør Joe Wright («Stolthet og fordom») på imponerende vis overfører til lerretet, uteblir, til fordel for et lengre strekk hvor James McAvoy, som i mellomtida er sendt til Frankrike som menig, streifer rundt i sitt private Guernica. Her begår Joe Wright kanskje en synd mot den lærdommen Briony gjør seg, at en historie noen ganger bør fortelles «uten utbroderinger».

Han henter seg til gjengjeld sterkt inn igjen på slutten, med et hopp til nåtidens Briony (Vanessa Redgrave, også hun med hårspenne) og en avrunding som kan få deg til å beklage i ditt stille at det ikke er noen videre tradisjon for å rekke vinglass i været på norske kinoer.

LES OGSÅ: Filmen som kan bli årets pris-grossist

Les dagens andre anmeldelser:

Rovdyr
Skrekk-oppgulp i «Rovdyr».
[10.01.2008]Cassandra's Dream
Finner ikke helt formen.
[10.01.2008]National Treasure: Book of Secrets
Påkostet skattejakt med Nicolas Cage.
[10.01.2008]