FILM: Det skal godt gjøres å lage bedre Norges-reklame enn dette. Uendelige vidder, dekket av gnistrende snø og varmgylne sommernetter ved bredden av et vann. Enorme reinflokker som nærmest flyter rundt som en organisk masse har en poetisk kvalitet. Det er eksotisk, det er vakkert - og står i grell kontrast til historien som fortelles. Den er alt annet en god reklame for gamle Norge.

Hendelsene som utspilte seg i Kautokeino for vel 150 år siden er et helsvart kapittel i vår historie. Henrettelsene i Kautokeino er et eksempel på hvor ille vi - ja, vi i «fredsnasjonen» Norge - har behandlet samene, mens vi samtidig stadig blir sjokkert over den ublide skjebnen amerikanske indianere, australske urinnvånere og grønlandske inuitter led.

Riktig ille
En grunnleggende interessekonflikt starter det hele. Den svenske handelsmannen Carl Johan Ruth ønsker å opprettholde makt, posisjon og monopol, og selger sprit på krita til tørste reinsamer. Kvinnene ser hva som holder på å skje, og ønsker spritforbud, slik at deres menn igjen kan ta del i reindriften.

Korteste vei
Inspirert av presten Lars Levi Læstadius, tar de «saken i egne hender», klarer med stort hell å snu utviklingen og dropper den lokale kirken til fordel for egne møter. Handelsmannen og tettstedets prest liker dette dårlig. Med bibel i hånd og med korrupte øvrighetspersoner i ryggen tyner de samene så kraftig at de til slutt ikke har noe annet valg enn å ta Læstadius råd bokstavelig og gå til angrep. Det går riktig ille.

Regissør Nils Gaup har jobbet lenge med dette prosjektet. Det er et materiale som står ham nær, en hendelse han lenge har ønsket å videreformidle. Når han nå gjør det lar han ingen ting komme i veien for historien. Han velger den korteste vei, uten krumspring eller innfall av noe slag. Han er borti de riktige knappene, men han kunne gjerne trykket hardere.

Troverdig
Jeg skulle gjerne blitt enda mer engasjert og opplevd hellig vrede på samenes vegne i enda større grad. Stilen er sober, kanskje litt for sober. Jeg tror filmen hadde vunnet på å gå et par skritt lenger, male med litt bredere pensel og smøre litt mer på. Dette er tross alt en spillefilm, ikke en historietime.

Innvendingen må ikke tolkes dit hen at «Kautokeino-opprøret» er kjedelig. Historien er spennende, tematikken dessverre fremdeles aktuell. Diskriminering foregår stadig, bruken av varetektsfengsling er også i dag mildt sagt tvilsom. Bjørn Sundquist ser ut til å storkose seg med å skape en virkelig drittsekk av en «præstjævel», mens Anni-Kristiina Juuso lager troverdig figur av Elen, kvinnen som har mot til å tale både lensmann og prest midt imot. Philip Øgaards foto er som nevnt en nytelse og Gaups regi solid. En viktig film, men «Kautokeino-opprøret» kunne vært enda mer opprørende.

LES OGSÅ: Gaup-film sponset av søkkrik Hammerfest-kvinne

Her er dagens andre filmanmeldelser:

Alien vs. Predator: Requiem
90 minutter med gørrete elendighet.
[17.01.2008]I’m Not There
En Dylan-film for kjennere
[17.01.2008] De unge år - Erik Nietzsche del 1
Gode kvaliteter, men for personlig fra Danmarks fremste filmskaper.
[17.01.2008]