FILM: Ellen Page, som spiller den guddommelig oppkalte 16-åringen Juno MacGuff, har en overleppe som konstant henger tungt nedover, noe som skaper inntrykket av at hun enten har drukket for mye sur appelsinjuice eller har oppsynet til Den Fremmedgjorte Tenåringsjenta, amerikansk high school-films kanskje aller mest typiske figur. Det første er sant. For å komme opp med nok urin til dagens tredje graviditetstest, drikker Juno juice som om det ikke fantes noen morgendag. Det andre er både sant og ikke sant. Hun er fremmedgjort, ålreit - blant annet fordi hun frykter at hun er gravid (noe hun er), fordi nesten alle hennes jevnaldrende gutter er duster, og fordi sist gang noen lagde god musikk, var i 1977 (Iggy & The Stooges) - men det er ingenting typisk ved henne.

Unik
Det er ingenting typisk ved noe eller noen i «Juno». Det er derfor det er den beste tenåringsdramakomedien jeg har sett. Debuterende manusforfatter Diablo Cody og regissør Jason Reitman (som debuterte med sin forrige film, lobbyistsatiren «Thank You For Smoking) har skapt noe helt unikt ut av et veldig gjenkjennelig sett med situasjoner og karakterer. Juno er en hyperverbal ironiker som har comebackreplikker selv stilt ovenfor tenåringsmorscenariet («hvis jeg beholder det … kanskje jeg blir gjort til helgen?» spør hun), noe som kan hende virke konstruert de første fem minuttene, men deretter føles hun bare som et menneske bestående av kjøtt og blod. Det samme gjelder for barnefaren, nabogutten Bleeker (Michael Cera fra «Arrested Development», verdens offisielt morsomste skuespiller i klassen 15 til 20 år), som ikke kan få nok av laboppgaver i kjemifysikk og er den på det lokale langdistanseløpsteamet med høyest skjæring på shortsen, men ellers unndrar seg enhver stereotyp (noen ganger bare ved å jogge vekk fra dem).

Ikke politisk
Som i omtrent alle dagens amerikanske filmer, nevnes abort knapt ved navn (her er det operative ordet «the alternative»), men om Juno beslutter å fullføre svangerskapet og adoptere barnet sitt til et forplantningsudyktig ektepar (Jennifer Garner og Jason Bateman), føles det bare som, du vet, et valg. Og om Junos utkårede ektepar viser seg å bestå av en innredningskåt husmor og en forpliktelsessky guttemann som fortsatt snakker om grungens frigjørende kraft, føles det likevel ikke som slapp karaktertegning, noe som sier litt om nivået på skuespillet. «Jeg mister liksom troen på menneskeheten», sier Juno et sted, i sin kanskje eneste forutsigbare tenåringsreplikk. Det er det siste denne filmen får deg til å gjøre.

Ukas øvrige anmeldelser:

«Dykkerklokken og sommerfuglen»
Dette er en nær perfekt film.
[07.02.2008]«Alvin og gjengen»
Tre syngende ekorn gnager på siste verset.
[07.02.2008]Dan In Real Life
Forutsigbar, men hyggelig høsttakkefest.
[07.02.2008]Cloverfield
Åndeløst spennende og util-slørt pubertal katastrofefilm.
[07.02.2008]Juno
Den beste tenåringsfilmen noensinne?
[07.02.2008]