Ole Jørgen Anfindsen mener Marte Michelet går til personangrep. Han kritiserer stemplet han har fått som islamofob og viser til at han støtter muslimer på mange måter.

I sin kommentar 17. mars skriver Marte Michelet at «Islamofobien er vår tids farligste ideologi og vi må tørre å sette halen på grisen», og gjør det klart at hun sikter til «Hege Storhaug og Anfindsen-brødrene». Men, som vi skal se, hun har gjort for dårlig forarbeid.

Min bror Jens Tomas og jeg var kanskje de eneste islamkritikerne som tok parti for Krekar da han ble offentlig ydmyket av Shabana Rehman gjennom det beryktede mulla-løftet. Og jeg minner om at ikke minst Dagbladet benyttet anledningen til å håne konservative muslimer i akkurat den sammenhengen.

Følg debatten:

Marte Michelets kommentar i Dagbladet 17. mars: «Muslimhore»


Etter Carl I. Hagens sleivspark mot Muhammed hos menigheten Livets Ord skrev jeg avisinnlegg mot ham. Jeg tok avstand fra Muhammed-karikaturene før saken eksploderte i mediene. I fjor høst ga jeg uttrykk for at Hege Storhaugs siste bok gikk for langt i sin kritikk av muslimske miljøer. Den etterfølgende debatten på islam.no, der jeg selv deltok aktivt, burde så definitivt nyansere bildet av meg som islamofob. Jeg støttet dessuten Aftenpostens publisering av Ranas kronikk nå nylig. Forøvrig har jeg flere ganger gjort meg upopulær på document.no ved å forsvare muslimske standpunkter.

Min holdning til hvordan temaer knyttet til islam og muslimer bør behandles, kan oppsummeres i ett eneste ord, nemlig respekt. Det kan også tilføyes at jeg de siste årene har deltatt på en rekke arrangementer i regi av muslimske menigheter og organisasjoner. Der kan jeg lytte og lære, samt møte muslimer ansikt til ansikt. Noen av dem regner jeg i dag som nære venner.

Michelet er altså helt på jordet når hun stempler meg som islamofob. På toppen av det hele roter hun kraftig når det gjelder min bror Jens Tomas og meg selv. Dette holder bare ikke når krasse personangrep står på kommentarplass i en av Norges største aviser.

Men min respekt for islam, samt mine gjentatte formaninger om at vi i vesten trenger å lære av muslimene, forhindrer ikke at jeg er betenkt over den utviklingen som nå foregår.
En solid andel av muslimene i Europa mangler forståelse for betydningen av rasjonell tenkning, vitenskapelig erkjennelse, ytringsfrihet, trosfrihet og andre sentrale verdier som har formet og dannet den vestlige verden. Det er, så langt jeg kan bedømme, dekning for å si at muslimer generelt ønsker seg et annet samfunn enn hva vestlige mennesker gjør; deres verdier er slett ikke alltid sammenfallende med våre.

Jeg har hatt gleden av å bli litt kjent med en forsker som, under pseudonymet Maroc72, er moderator på islam.no. Hans mange innlegg der og andre steder illustrerer med all ønskelig tydelighet at han har andre mål for samfunnsutviklingen enn nordmenn flest. Selv ihuga innvandringstilhengere lar seg provosere. Jeg tror imidlertid Maroc målbærer synspunkter som deles av mange høyt utdannede muslimer. På document.no 21.03.2008 skrev han: «Jeg er fullstendig integrert, men kommer aldri til å bli assimilert». Mohammad Usman Rana sa nesten det samme til Aftenposten 27.11.2004.

Vi kan altså føle oss ganske trygge på at vi står overfor dramatiske endringer hvis dagens innvandringsmønster opprettholdes, særlig dersom europeere fortsetter å føde for få barn.

Venstreintellektuelle har sjelden problemer med å mane til solidaritet med ulike folk og deres rettigheter, det være seg palestinere, uighurer (ref. Raftoprisen 2004) eller andre, så sant det ikke er snakk om hvite/vestlige folkeslag. Som Ingrid Vad Nilsen, prost og leder i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, så treffende sa det til Vårt Land 04.06.2004: «Muslimer har like mye rett til å bo her i landet som andre. Ingen har hevd på å være her, [...]».

Og her rører vi nok ved noe av kjernen i min uenighet med Michelet. Jeg er av den oppfatning at alle stater, også de europeiske, har rett til å håndheve restriksjoner overfor ikke-borgere slik at man ikke mister kontroll med den demografiske utviklingen.

Dessuten mener jeg det er uakseptabelt at det uten videre foretas politiske disposisjoner som har potensial til å endre en stats demografiske sammensetning så raskt at dens stabilitet og indre samhold trues.

Ideologier og politiske bevegelser med målsetninger som er i konflikt med ovenstående, bør både vedstå seg og begrunne dette dersom de skal kunne påberope seg moralsk og intellektuell integritet. Den offentlige debatten hadde tjent på om Michelet og hennes likesinnede i større grad var villig til å adressere denne typen fundamentale spørsmål.

Til slutt noen ord om rasisme. Ikke bare Michelet, men også Kjetil Rollnes (Dagbladet 15.03.2008), samt f.eks. Torgeir Skorgen (Klassekampen, 13.03.2008), Simen Sætre (Morgenbladet, 14.03.2008) og Lars Gule (diverse innlegg på document.no den siste tiden) er raske til å snakke om rasisme. Noen ganger rettes anklagen direkte mot meg, andre ganger overlates det til leserne å gjette hvem det siktes til.

Jeg innrømmer at rasediskusjonen er vanskelig, og jeg står selvsagt til rette for alt jeg har skrevet om emnet. Men dersom rasisme skal ha noen mening som et stigmatiserende begrep, må det kunne påvises minst ett av følgende momenter: (1) feilaktige påstander, (2) fortielse av relevant informasjon, eller (3) hatefulle, nedlatende, hånlige eller på andre måter krenkende ord og uttrykk.

Rasismestempling uten basis i noen av disse punktene, er ikke annet enn en anklage om at man har vært innom ubehagelige sannheter eller tabubelagte emner. Slikt blir det ikke mye intellektuell schvung av.