RASEBIOLOGI: Ole Jørgen Anfindsen forsøker i Dagbladet (26.03.) og Klassekampen (28.03) å renvaske seg mot mine påståtte beskyldninger om rasisme. Men Anfindsen greier fint å plumpe ut i brunt farvann uten min hjelp. Han glemmer også klærne sine når han forsvarer raseteoriene til den kanadiske psykologen Jean Phillip Rushton. Sistnevnte har vært gjenstand for etterforsking fra kanadiske politimyndigheters side for å ha «fremmet hat mot identifiserbare grupper» og mottatt så mange klager fra kolleger og studenter at han nå bare holder kameraoverførte forelesninger i enerom. Rushton har kunnet utvikle sine teorier ved hjelp av storstilte donasjoner fra det ny-rasistiske Pioneer Fund, der han i 2002 også ble president. Fondet arbeider for å «forbedre den amerikanske folkekarakteren» og holde den «hvite stammen ren» med eugeniske tiltak.


Rushtons studie Race, Evolution and Behavior, som hans eget forlag Transaction har «frakjent all vitenskapelig evidens», spekulerer i et antatt omvendt proporsjonalt forhold mellom promiskuitet, penislengder, avkom-pleie, kraniestørrelser og intelligens. Svarte tilskrives større promiskuitet og penislengder og tilsvarende mindre intelligens og omsorg for sitt avkom (såkalt K-pleie) enn hvite og asiater. Både teorien om penislengder og K-pleie hos antatte «menneskeraser» er vitenskapelig tilbakevist og parkert på historiens skraphaug for miljøfarlig avfall.

Rushton har også vært en sentral premissleverandør for konklusjonene til forskerduoen Murray og Herrnsteins studie The Bell Curve (1994), som går ut på at svarte i gjennomsnitt scorer 15 poeng mindre på intelligenstester enn hvite. Forfatterne er blitt kritisert for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til intervjuobjektenes motivasjon til å delta eller til miljøbetingede årsaker som representasjonen av afro-amerikanere ved økonomiske høyskoler, som intelligenstestene var utviklet for. Det er også metodisk ugyldig å overføre testresultater fra en lokal informantgruppe til hele den afro-amerikanske befolkningen eller alle med svart hudfarge. Disse metodefeilene, og Rushtons samarbeid med rasistiske nettverk, påpeker David Stamos i boken Evolution and the big Questions. Dette burde være grunn nok til avskrive disse teoriene som politisk kompromittert pseudo-vitenskap, selv om Stamos ikke entydig avviser ideen om «menneskeraser».

Mitt poeng er at «rase» alltid allerede er en etisk og politisk ladet konstruksjon og at «rase»-diskurser ikke foregår i et økonomisk, politisk eller historisk vakuum, noe Anfindsen selv utilsiktet demonstrerer.