• Se bilder fra spillet!

MARIO-SKAPER Shigeru Miyamoto besøkte en gang den Nintendo-eide spillutvikleren Retro Studios. De jobbet de med et action-orientert bilspill, men etter at Miyamoto satte spørsmålstegn ved hvorfor de i huleste ville «feste våpen på en bil», stoppet de rett og slett utviklingen.

Skaperen av «God of War» og «Twisted Metal», David Jaffe, gikk i etterkant ut og lurte på «hvorfor i helvete go-karter skyter ut bananskall», noe som nettopp har vært en del av suksessoppskriften bak «Mario Kart».

VEL, JEG SER poenget til Jaffe. Om du ikke kjenner til «Mario Kart»-spillene som har herjet på Nintendos maskiner i en lang årrekke, er det unektelig ganske rart å skulle hive rundt om seg med bananskall, skilpaddeskall, og annet rask for å hindre motstanderne - noe som tross alt er en viktig del av spillet.

Men når du først går i gang med et par «Mario Kart»-runder, er det ingen ting som lenger virker rart. Og etter enda noen runder forsvinner også de fleste andre tankene.

Bortsett fra den ene som sier at dette er vanvittig moro.

I HVERT FALL om du spiller sammen med andre, noe som egentlig er en forutsetning for å kunne nyte «Mario Kart» til det fulle. Å spille mot datamaskin-motstanderne er artig en liten stund, men det er fellesopplevelsen og de latterfremkallende situasjonene som gjør «Mario Kart» til det det er.

Ikke minst gjøres opplevelsen intens av de mange våpnene du kan plukke opp og bruke i løpets gang. Du er sjeldent helt håpløs selv om du ligger bakerst i feltet, noe som gjør at de som ligger i tet aldri kan føle seg for trygge. Brått kan en sopp gjøre deg kjempestor, eller du kan bli omgjort til en lynrask rakett. Da går det fort fremover, skal du se.

Veien mellom sisteplass og førsteplass er sjelden lang - og motsatt. Nettopp dette aspektet gjør spillet best egnet for kameratslig kamp, for det er sjelden gøy å bli danket ut fra teten om den eneste du kan bli «sint» på er konsollen.

HER DREIER DET seg om på overflaten uhøytidelig og skøyeraktig racing med velkjente Nintendo-figurer, rundt og rundt på en rekke baner av både gammel og ny art.

Men under overflaten lurer en nær perfeksjonert balanse mellom hindre og fordeler - sistnevnte i form av massive mengder fartsboost om du bare holder tunga rett i munnen, samt drar noen av triksene som er nye for serien.

Nytt er forøvrig også motorsyklene, som glir knirkefritt inn i stallen med sine fordeler og ulemper.

DE SOM HAR spilt «Mario Kart» tidligere vil absolutt kjenne seg igjen i Wii-versjonen, men forhåpentligvis ikke så mye at det demper spillegleden. Om du vil kan du også styre spillet som før, med den klassiske kontrolleren, en GameCube-kontroller eller med nunchuck-tilbehøret.

Mange vil nok imidlertid eksperimentere med «rattstyringen», og potensielt falle til ro med denne. Med spillet følger nemlig et plastratt som du kan sette Wii-kontrolleren inn i, og dermed kan spillet styres på sitt mest intuitive vis - rattstyring rett ut i lufta.

Fungerer godt gjør det også, enten du er nybegynner eller behersker de avanserte innstillingene til fingerspissene.

SOM SAGT ER det først når du spiller mot andre at «Mario Kart Wii» virkelig skinner. Selv om du er alene i stua er det med de mange online-funksjonene mulig å møte venner og ukjente til både turneringer og hurtigløp. Endelig kan også Wii vise muskler på nett.

Vi har ikke fått prøvd ut online-delen i særlig grad, så hvordan denne fungerer i praksis blir spennende å se - ikke bare i forhold til løpskjøringen med og mot andre spillere, men også den egne Wii-kanalen der spillerne kan sammenligne seg mot andre.

Enten du er ute etter uhøytidelig moro, eller vil ha knivskarp konkurranse mot andre durkdrevne racingveteraner, er «Mario Kart Wii» et fortreffelig alternativ. Se opp for bananskall!