BOK: Det er en utfordring å anmelde Ingrid Betancourts brev til sin mor, skrevet i oktober 2007, nå utgitt mellom små permer, på et fåtalls ark (64 sider). For det første er det progresjon i saken fra dag til dag. Frankrike, Sveits og Spania sendte nylig et fly til Colombia for å bistå den dødssyke fransk-colombianske politikeren, men den marxistiske opprørsgeriljaen har i skrivende stund ikke vist barmhjertighet og sluppet legene til.

Søndag 6. april gikk tusenvis av franskmenn i demonstrasjonstog, med presidentfruen og utenriksministeren i spissen, i håp om at økt press vil tvinge FARC-geriljaen til å løslate Betancourt, som nå har sittet over seks år i jungelfangenskap.

Høystemt
Den andre utfordringen gjelder selve teksten. Hvordan bedømme et privat brev, innholdsmessig og stilistisk, skrevet under umenneskelige forhold? Ingrid Betancourt befinner seg jo «hinsides helvete»? Familien var usikre på om hun levde før brevet dukket opp i november 2007, da noen FARC-folk ble arrestert i Bogotá. Brevet var et etterlengtet livstegn fra en datter. Og en mor. Ingrid Betancourt har to barn. Hun kan ha tenkt at dette muligens er hennes siste sjanse til å si det som sies bør.

Brevet bærer preg av resignasjon. Derfor er det hovedsakelig fylt med overstrømmende takksigelser til navngitte familiemedlemmer, venner og støttespillere. Stilen er høystemt, tidvis svulstig, nedlesset. Gud påkalles ofte. Brevet, skrevet «en morgen like regntung som min sjel», er stilet til «Kjære den elskede, forgudede, vesle moren min». Om Frankrikes president, Nicolas Sarkozy, heter det at han har «edle følelser», som «vil opplyse hjerter og sinn».

Slike pompøse fraser («så føler jeg atter at hjertet mitt blir knust i tusen biter») ville knapt blitt akseptert hadde det ikke vært for at boka er utgitt med et høyverdig formål, nemlig å skape oppmerksomhet omkring de hundrevis av gisler FARC-geriljaen har holdt fanget i årevis, gisler den colombianske regjeringen burde viet mer tid og krefter.

Et annet forsonende trekk er at denne høystemtheten ofte kontrasteres av basale, usentimentale betraktninger av hverdagslivet i jungelen. Ingrid Betancourt bruker også noe plass på moderlige, småtrivielle formaninger til ungene.

Datteren («prinsessen min i stjernebildet Svanen») og sønnen («min konge av det blå vann») blir sterkt oppfordret til å ta doktorgraden. De må forberede seg på «å nå toppen».

Klumpen
Ungenes betingelsesløse kjærlighetsgjengjeldelse i brevform, som etterfølger Ingrid Betancourts «Brev til mor», er langt mer sober i formen og inneholder også betimelig kritikk av innsatsen til den colombianske regjeringen. Dessuten, hvis ikke den ikke dukket opp før, så er det stor sjanse for at den popper opp her, altså klumpen i halsen, i møte med enkle, gjennomsiktige setningskonstruksjoner som «Vi ber deg bare om litt til. Bare litt… Du må holde ut, mamma […] Vi går ikke fra deg, mamma. Vi skal vinne».

De neste dagene vil vise om de får rett. Kanskje.