SE VIDEO: Her kan du se en trailer fra «Grand Theft Auto IV».
Video: ROCKSTAR

• Se bilder fra spillet!

«GRAND THEFT AUTO IV» er et voksent spill. Og da snakker vi ikke bare om den velfortjent høye aldersgrensen det har, men også om absolutt alt annet ved spillet: Historien, humoren, persongalleriet, mangfoldet og ikke minst antallet timer du kommer til å investere i spillet. Her er alt så grandiost og gjennomført at det meste annet i spillsammenheng blekner.

Spillserien har i en årrekke vært en yndet kjepphest for motstandere av dataspill som inneholder skyting og slikt. På den andre siden av barrikadene har spillerne stått med vid åpne armer, og tatt imot de utallige opplevelsene med lure smil om munnen.

Tross alle protestene har utvikleren Rockstar hatt enorm suksess med serien etter «Grand Theft Auto III», som i likhet med sine semi-oppfølgere «Vice City» og «San Andreas» har ikke bare har solgt til den store gullmedaljen, men også mottatt strålende kritikker hver eneste gang.

NÅR DEN FØRSTE «ekte» oppfølgeren til treeren slippes i butikkene på førstkommende tirsdag, snakker vi uten tvil om årets største spillansering. Dette er første gang serien slippes på de såkalte «nestegenerasjons» spillkonsollene Xbox 360 og PlayStation 3, og steget opp merkes ikke bare på detaljrikdommen og finessen i grafikken og forbedringene i fysikkmotoren, men også på selve følelsen du sitter med når du spiller.

Det er lett å fordype seg i historien om Niko Bellic, en hardhaus fra et eller annet sted i Øst-Europa, som ankommer New York-kopien Liberty City på jakt etter lykke, fromme - og en «spesiell person» han har noe uoppgjort med. I tidligere «GTA»-spill har det vært lett å skli vekk fra de historiedrevne oppdragene og over til det som best kan beskrives som lek og moro med sideoppdrag, vanvittige påfunn og generell herjing.

I «GTA IV» er det for all del mulig å bruke time etter time på jakt etter hemmeligheter, stunthopp og generell cruising rundt i byen - men det er ikke til å komme unna at regien på spillet i denne omgang føles strammere og mer fokusert.

Her er det skjebnen til Niko og alle de han omgir seg alt først og fremst dreier seg om, og selv sideoppdragene og alle småaktivitetene du gjør utenom (som dartkasting, bowling, dating med noe ekstra, besøk på strippebuler, og ikke minst tung fyll med påfølgende svimmelhet) føles som noe som bidrar til den store helheten. Du holdes fast i historien, og vil neppe gi slipp før det hele er over.

FOR Å FEIE ALL tvil av banen: Dette er tross alt «Grand Theft Auto», og de fleste som har spilt et spill i serien tidligere vil absolutt kjenne seg igjen. Strukturen er grovt sett lik som før, du kjører til og fra et sted og gjør ting på oppdrag for andre - ofte innebærer det mye skyting og/eller høy hastighet. Noe som (til min glede) er tonet en smule ned i historiebiten, er de rene racingoppdragene - men disse er til gjengjeld som regel bare en telefonsamtale unna, dersom du setter pris på dem.

Det er mange nye elementer i spillet, i tillegg til mobiltelefonen som lar Niko kontakte sine venner og fiender til enhver tid. En av de mest fremtredende forbedringene er knyttet til skytesekvensene, som tidligere har fått kritikk for å være for unøyaktige og kronglete. Når Niko møter på folk han vil rydde av veien - noe han gjør temmelig ofte - er forutsetningene hans langt bedre enn de har vært for tidligere «GTA»-helter.

Niko kan nemlig gå i dekning bak gjenstander, for så enten å dukke fram for et velplassert skudd - eller han kan vippe våpenet rundt kanten for en mer trygg, men mindre nøyaktig skuddsalve. På denne måten kan du overleve langt større oppdrag så lenge du spiller litt taktisk, noe som åpner for noen absolutt minneverdige spilløyeblikk der adrenalinet konstant holder høyt nivå.

SVÆRT OFTE VIL du likevel oppleve at kulene finner sin vei til Niko. Som alltid vil du da «våkne opp» på sykehuset, med litt mindre penger i lommeboka men med våpenbeholdningen intakt. Om du døde på et oppdrag kan du enkelt prøve dette på nytt ved å svare på en sms som tikker inn på telefonen din, noe som er en kjærkommen mulighet. Er du lei av å kjøre bil lange strekninger fram og tilbake mellom og underveis i oppdragene, kan du også hoie på en drosje, som for en liten sum kjører deg dit du skal.

Liberty City låses gradvis opp underveis i historien, som kan ta alt mellom 25 og 50 timer - eller mer - å bli ferdig med, avhengig av hvor flink du er, og hvor fokusert du er på oppdragene. I byen, som altså deler svært mange likheter med New York, er alt såpass detaljert at det føles mer som en ekte by enn noe annet jeg har opplevd i et spill.

Som i ekte byer er det gjerne sånn at du ikke kan bli lommekjent med en gang - noe man ofte opplever litt for lett i andre spillbyer med mindre detaljrikdom - men til min overraskelse gjorde min kjennskap til New York det lett å navigere etter kjente landemerker. Som regel er det imidlertid aller greiest å ty til kartet, som lett viser vei når du plotter inn ruten du skal kjøre. 

EN TING SOM ikke må glemmes er det fantastiske utvalget av låter som hele tiden summer i bakgrunnen gjennom spillet, enten du kjører bil, går forbi et radioapparat i en leilighet, eller shopper i en butikk.

Det er over 200 låter i spillet - blant annet en av norske Ralph Myerz - og med gjesteopptredener av folk som Karl Lagerfeldt, Green Lantern, Iggy Pop, François K og Juliette Lewis er mangfoldet sikret - og selvfølgelig er de mange reklamesnuttene og talkshowene med å gjøre tiden i Liberty City tidvis hysteriske.

SOM OM IKKE den enorme lekeplassen du finner i enspillerdelen i «Grand Theft Auto IV» skulle være nok, er det for første gang i «GTA»-serien en offisiell flerspillerdel, der spillere kan boltre seg med og mot hverandre i rammer som er klin like som i enspillerdelen. Tenk deg de klassiske «GTA»-rammene, i en by full av folk, biler, politi og våpen - bare at du spiller mot helt ekte mennesker.

Det er nesten for vilt. Selv om de kampene jeg har gått gjennom til nå har vært preget av å være underbefolket (av andre journalister og sikkert en og annen piratsnik), er det ikke vanskelig å tenke seg hvor mange timer som vil gå med i online-dragsuget.

STEGET FOR «Grand Theft Auto» over på de nye konsollene er altså langt mer enn bare et teknologisk framskritt for spillserien. Etter mangfoldige timer i Liberty City de siste dagene sitter jeg igjen med en følelse av å ha opplevd noe fortellermessig stort, helt der oppe i likhet med filmer som «Heat» og «French Connection» og tv-serier som «The Wire» og «Sopranos».

Ikke bare har manusforfatterne laget en engasjerende historie og skuespillerne gjort en glimrende jobb med stemmelegging - men den spillmessige helheten er så perfeksjonert og finjustert at det skal bli vanskelig å gå tilbake til «vanlige» spill.

NÅ ER DET bare å håpe at resten av samfunnet rundt oss - det virkelige samfunnet altså - i likhet med «GTA»-serien også har modnet en smule siden sist.

Kanskje man da kan godta at det er mulig å lage god underholdning med voldelig og seksuelt innhold rettet mot et voksent publikum, uten å måtte ty til ord som «forbud» og «avskyelig»?

For dette er virkelig noe av det største du kan komme over innen moderne underholdning, uansett sjanger eller format.

• Se bilder fra spillet!