FILM: Klikk. Klikk. Klikk. Smakk, klikk, klikk og smakk igjen. Gleden av å vri på et leketøy av typen Transformer har noe eget ved seg. Fryden når bitene finner  sin plass, er stor. Det var en scene i «Iron Man» der jeg følte denne gleden. Der jeg verken var voksen eller kritiker. Når helten for første gang tar på seg den fantastiske high-tech-rustningen, innretningen som gjør ham til en blanding av superhelt og flygende våpenarsenal - wow! Et stort øyeblikk.

Årets første superheltfilm har andre gode øyeblikk, men dessverre også flere ikke fullt så gode.


Kommunistjeger
Marvelhelten «Iron Man» dukket først opp i tegnet form i 1963, som
et typisk produkt av sin samtid. Han var en helt født i skyggen av den kalde krigen. Et teknologisk geni som viet sin kunnskap og sitt liv til å bekjempe skurker, som oftest representanter for «Den røde fare». Tony Stark, eieren av et gigantisk våpenfirma, blir tatt til fange av Vietcong, og blir tvunget til å lage et supervåpen til dem. Men tror du ikke smartingen lurer kommunistene trill rundt og i stedet lager seg en rustning, utstyrt med all
slags tekniske finesser, og flykter. Voila! Jernmannen et faktum.

I årets spillefilm er vår helt fremdeles et teknisk geni, men Vietcong er byttet ut med en geriljagruppe av mer diffust opphav og politisk overbevisning, et sted i Afghanistan. Stark er en mann som selger våpen uten skrupler, og lever etter mottoet: «Peace means having a bigger stick».

Jo, han er en skikkelig drittsekk, men en sjarmerende drittsekk. Og en underholdende
en. Derfor blir den første delen av «Iron Man» også den morsomste.

Når vår helt ser lyset etter en halvtimes tid, bestemmer seg for å legge våpenproduksjonen på hylla og satse på «ren, fornybar energi» (tror jeg), er han ikke lenger så interessant.


Sug i magen
«Iron Man» følger formelen for superheltfilmer til minste detalj. Og
siste akt, der det uunngåelige,buldrende oppgjøret med filmens skurk finner sted, er filmens klart svakeste. Da er den foregående akten, der det nye, tekniske vidunderet
prøves ut, mye morsommere.

Den første ordentlige flyturen, ga meg både sug i magen og smil om munnen. En annen ting som drar opp er humor. Og skuespill. Robert Downey Jr. er en kul fyr som kan kunsten
å levere kvikke replikker. Han er også en skuespiller som makter å bringe sårt tiltrengt næring til en ganske tradisjonell sak som dette.

Stakkars Gwyneth Paltrow har det  ikke like lett, i rollen som Starks privatsekretær. Oscar-vinnere er kanskje ikke så ulike oss andre, de har også faste utgifter som må betjenes.


Frekke fyrer
«Iron Man» åpner med ståk og bråk over hele verden i disse dager. Går det bra i billettlukene, må vi nok belage oss på flere eventyr. Jeg får da inderlig håpe at Jernmannen, som både Supermann og Spider Man før ham, blir utsatt for en eller annen kraft som framkaller hans kyniske, gamle personlighet igjen.

Slemme-Robert er mye kulere enn Snille-Robert. Det er tross alt en grunn til at søte jenter faller for frekke fyrer.

XXY
Sobert om komplisert tema.
[30.04.2008]

Cleaner
Konspirasjonsthriller uten troverdighet.
[30.04.2008]Fool’s Gold
Sommervennlig romantisk eventyrkomedie.
[30.04.2008]Street Kings
Parodisk dårlig politiaction.
[30.04.2008]Vannhesten
Varm og underholdende familiefilm, om en av tidenes mest seiglivede fiskeskrøner.
[30.04.2008]