Kan det være noe som helst tvil om at Willie Nelsons røde bandana egentlig er en glorie?
KONSERT: Det var i hvert fall ingen tvil om at 75-åringen var blid da han tasset ut på konserthusscenen med flettene rennende nedover brystet, magen på snei og en skranglekasse av et band som kjapt stemte i tonene av «Whiskey River».
Med «Lone Star»-flagget vaiende i bakgrunnen brukte gamlegutta (med lillesøster Bobbie på piano, selvfølgelig) et par låter på å skru sammen formen, justere seg etter akustikken, men etter «Still is still moving to me» var resten av konserten ren magi. Sannsynligvis fordi Willie Nelson hele tida klarte å riste på publikumshjertene som om de var en skarve tamburin.
Willie Nelson
- Sted:: Konserthuset
- Publikum:: ca 1400 (UTSOLGT)
For etter herrens mange år på veien vet han selvfølgelig hva som fungerer, om det så er i en brunbarka pub i Texas eller stilistisk konserthus i Oslo.
Det er stemmen, inntrengende, vakker, skeiv og perfekt. Gitaren, furet og værbitt, men mjuk og kompromissløs i hendene på Willie. Og låtene, historier, fortellinger, skisser av liv som det er umulig å unngå å bli sugd inn når spotlyset står på mannen med flettene og han synger om «Blue eyes crying in the rain».
Det er kanskje det som er kjernen i Willies formidlingsevne, man hører historien om å støte med ekskjæresten på «Funny how time slips away» fra 1962, begynner å tenke på hvordan ordene relaterer til egne opplevelser, og oppdager plutselig at den litt tjukke, countryskjortebekledde førtiåringen noen rader nedenfor sitter og gråter. Kan det bli bedre?
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen