Forrige uke fikk Russland ny president og den unge, litt anonyme Dmitrij Medvedjev har nå inntatt sjefsstolen i Kreml. Putin går av som en usedvanlig populær president og har fått status som russernes «lille far», lik de førrevolusjonære tsarene, i stor grad takket være den økonomiske gjenreisingen Russland har opplevd de seinere åra. Men har Putin skapt et «Wirtschaftswunder» eller har den russiske økonomiske veksten kommet like mye på tross av som på grunn av Putins politikk? Og vil Medvedjev kunne levere fortsatt økonomisk vekst og økt velstand?


Dmitrij Medvedjev tar over et helt annet Russland enn det Putin gjorde for snart åtte og et halvt år siden. Ved årtusenskiftet var russisk økonomi i krise, fattigdom var utbredt, pensjoner og lønninger ble utbetalt med svært ujevne mellomrom og russere flest så lite positivt på framtida. I dag er den økonomiske situasjonen i landet betydelig bedre. Russland har hatt over seks prosent økonomisk vekst hvert år de siste ni åra, russiske forbrukere har stadig mer penger å rutte med og troen på framtida er større enn noen gang. Alt takket være Putin – tror den jevne russer.

Da Putin kom til makten framstod han som en reformator. Vestlige politikere og analytikere omfavnet ham som den sterke mann Russland trengte for å få skikk på landet. Enkelte trodde til og med at Putin var en liberaler av vestlig type og at han var mannen som kunne gjennomføre de nødvendige reformene for å få russisk økonomi på skinnene igjen. Men de fleste av de nødvendige, smertefulle reformene som skulle øke effektiviteten og produktiviteten i landet har latt vente på seg.

Den økonomiske gjenreisingen skyldes i relativt liten grad reformer og vellykket økonomisk politikk. Det er ikke snakk om noe politisk mirakel, snarere et lykketreff. Vladimir Putin kan først og fremst takke oljen for Russlands økonomiske suksess. I løpet av Putins tid som president har Russland virkelig blitt en energistormakt. Olje- og gassektoren står for rundt 25 prosent av russisk BNP og 70 prosent av eksportinntektene. Den russiske staten håver inn petrodollar, og det russiske oljefondet har siden det ble opprettet i 2004 rukket å komme opp i godt over 10 prosent av BNP. Men dette er altså ikke først og fremst Putins fortjeneste. Et reformert skattesystem har riktignok ført til at staten tar inn en større andel av oljeselskapenes profitt, og den økte statlige andelen av produksjonen bidrar direkte til statskassa. Problemet er at verken skattesystemet eller ressursnasjonalismen gir de riktige incentiver for investering i ny produksjon.

Russisk oljeproduksjon har økt betraktelig på 2000-tallet, og Russland produserer nå omtrent like mye som Saudi-Arabia. Heller ikke dette kan tilskrives vellykket politikk under Putin. Produksjonen hadde begynt å øke allerede før Putin kom til makten, selv om den kraftigste økningen kom på begynnelsen av 2000-tallet. Og veksten avtok brått. Etter 2003, året da Russlands rikeste mann Mikhail Khodorkovskij ble arrestert og Kreml satte i gang prosessen som endte med at Russlands største oljeselskap Yukos ble nasjonalisert, har russisk oljeproduksjon nærmest stagnert. I år snakker man til og med om at produksjonstoppen allerede er nådd.

Det er dermed ikke først og fremst økt produksjon, men økt oljepris som smører det russiske økonomiske maskineriet. Hvis oljeprisen skulle falle til det nivået den var på for bare to-tre år siden, vil den russiske økonomien lide. Ikke umiddelbart, takket være oljefondet og forsiktig budsjettpolitikk, men hvis fallet blir langvarig, kan russisk økonomi havne i en solid klemme. Den har ikke mange andre bein å stå på. Eksportnæringer som ikke er knyttet til energisektoren sliter under kostnadsøkninger, lavt investeringsnivå og liten produktivitetsvekst. Den russiske forbruksveksten har ført til at importen har eksplodert, og dersom eksportinntektene skulle synke og forbli lave, vil landet raskt få et stort underskudd i utenrikshandelen.

Et annet, og kanskje vel så stort problem for Russland er situasjonen i gassektoren. Mens oljen er viktigere enn gassen rent økonomisk, er det gasseksporten som er hovedgrunnlaget for Russlands stormaktsstatus. Hovedproblemet for Russland er at landet ikke produserer nok gass. Russland har enorme gassreserver, men har satt seg i en gigantisk produksjonskrise. Gassproduksjonen har nesten ikke økt de siste åra, og det er nesten ikke åpnet nye gassfelter. Hvis ikke Russland tar noen meget kraftige grep, vil noen komme til å fryse i løpet av noen ganske få år. Om det blir europeiske forbrukere eller Russlands egen befolkning er usikkert. Allerede i dag er russisk gassforbruk sammen med russisk gasseksport større enn produksjonen. Balansen opprettholdes av gass fra Kasakhstan og Turkmenistan, som Russland importerer og videreeksporterer. Det er imidlertid usikkert hvor mye gass disse landene faktisk er i stand til å eksportere. Samtidig har de skrudd opp prisen slik at Russland ikke tjener stort på å videreeksportere den.

Russland må dermed gjøre to ting. Nye felter må komme i produksjon og russisk gassforbruk må ned. Gazproms beslutning om å bygge ut Stockmanfeltet i Barentshavet er velkjent, og selskapet har samtidig planer om utbygging av gassfelter på Jamalhalvøya i Sibir. Hvis disse feltene kommer raskt i produksjon, vil krisen sannsynligvis være avverget. Problemet er at det kan ta lang tid å få disse feltene klare. At Stockman skal produsere gass allerede fra 2013 slik Gazprom, StatoilHydro og Total sier, virker lite sannsynlig. Erfaring tilsier at ting tar tid i Russland. Det andre russiske myndigheter kan og må gjøre for å bedre situasjonen, er å gjennomføre en smertefull strøm- og gassprisreform. Russland er det minst energieffektive land i verden, og har et enormt innsparingspotensial. Problemet er bare at for å få russiske forbrukere til å kutte sitt forbruk så det monner, må prisen økes mye. Og det vil russerne like dårlig.

Dmitrij Medvedjev står dermed i fare for å ta over kommandoen – hvis det er det han gjør når Putin blir statsminister – idet Russland er på en økonomisk bølgetopp. En mulig gasskrise kan komme, oljeprisen vil ikke nødvendigvis være høy bestandig og inflasjonen er på vei opp. De reformene Putin ikke fikk gjennomført i sin tid som president, vil kunne bli Medvedjevs store jobb å få gjennom. Dermed risikerer han å få den russiske befolkningen mot seg. Og når myndighetenes politikk merkes på lommeboka, strømmer også russerne ut i gatene. Putin har greid å unngå å bli skyteskive ved å legge skylden på regjeringen og lokale myndigheter de gangene folk har protestert mot den økonomiske politikken. Om Dmitrij Medvedjev vil kunne legge skylden på regjeringen når gass- og strømprisene stiger, er mer usikkert. I hvert fall når regjeringssjefen heter Vladimir.
 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no