Se bildeserie fra bladet her.

- Det er kanskje litt uvanlig, men det er bare sånn jeg er. Når jeg har lyst til å gjøre noe, forplikter jeg meg hundre prosent.

Sveitseren Maxime Buechi snakker ikke om bladet Sang Bleu (www.sangbleu.com), selv om det sprang ut fra samme filosofi, men om sin aller første tatovering. Mens andre starter i det små, fikk han seg en japansk heldress med armer og bein, utført av landsmannen Filip Leu. Buechi er for tida lærling hos den samme Leu, men inntil han blir dyktig nok til å tatovere kommersielt, er det publikasjonsvirksomheten som gjelder.


340 sider
Entusiaster har beskrevet Sang Bleu, blått blod, som verdens eneste stilige tatoveringsmagasin, et man kan lese på buss og t-bane uten å skjemmes. International Tattoo Art byr riktignok på gode historiske gjennomganger og profilerer dyktige tatovører, men har ikke klart å holde seg unna de barmfagre damene på omslaget og i bildeseriene.

- Jeg vil egentlig ikke snakke dritt om noen, men det er mye stygt og smakløst der ute når det kommer til blader om tatovering. Grelle farger, dårlig design, halvnakne jenter. Alt det der er i og for seg helt greit, men mitt mål er å vise at kulturen er mer mangfoldig, bringe inn et nytt perspektiv, sier Buechi.

Selv om han bare betegner karrierevalget innen grafisk design og typografi som middels vellykket, har den faglige bakgrunnen kommet godt med i arbeidet med magasinet. Sang Bleu er et lekkert blad, som med sine 340 sider med fotografier, intervjuer og artikler, nærmest er for ei bok å regne. Dyrt er det også, og må bestilles fra Sveits eller den hippe franske nettbutikken Colette, til stive portotakster. Sånn blir det når kvalitet er førsteprioritet og innpakninga skal matche visjonen om å ta kunsten på alvor.


Finkulturelt alternativ
- Classy? Absolutt. Det har vært et uttalt mål. Jeg identifiserte meg ikke med den litt snuskete tatoveringspressen og kjenner mange som følte det likedan. Folk kjøper jo bladene likevel fordi det ikke finnes annet, men nå eksisterer det et mer finkulturelt alternativ, selv om jeg er klar over at Sang Bleu ikke passer for absolutt alle. De to første utgavene ble dessuten til på dugnad, og jeg forpliktet meg til å ta med stoff som kanskje ikke ville passert kvalitetskontrollen i en ideell situasjon. Med det kommende Sang Bleu III tror jeg endelig jeg har funnet den rette miksen av tatoveringer, kunst og mote, uten at det blir helt Suicide Girls, sier Buechi.

Han sikter til nettstedet som Sean Suhl og Selena Mooney startet i 2001 for å, i deres egne ord, «se heite punkrockjenter nakne». Internettfenomenet har bidratt til å spre tatoveringsbudskapet til massene, men ikke uten sin pris.

- Suicide Girls og tv-programmer som «Miami Ink» og «L.A. Ink» har en tendens til å fokusere på frikshow-aspektet, på de ville og gærne folkene som tatoverer seg. De gjør ikke noe for å endre oppfatningene om at vi er ekstreme individer eller utskudd, selv om det ikke lenger er tilfelle. I dag modifiserer folk fra vidt forskjellige bakgrunner og samfunnslag utseendet permanent, påpeker Buechi.


Fra stigma til status 
- Tatoveringer har gått fra å være utskuddenes symbol til det som kjennetegner rockestjerner, modeller og postmoderne ungdom, og dette skiftet har også medført at tatovering har gått fra stigma til status, skriver den amerikanske antropologen Margo DeMello.

Hun står bak flere publikasjoner som omhandler samme tema, og var blant de første som tok opp klassespørsmålet i litteraturen om tatovering. I boka «Bodies of Inscription» (2000, opprinnelig en doktorgradsavhandling fra 1995), redegjør hun for hvordan massenes aksept kom gjennom en avvisning av de tradisjonelle lavstatusrøttene, og hvordan entusiaster har brukt selvhjelpsbevegelsens terminologi og middelklasseverdier som individualisme, spiritualitet, personlig vekst og empowerment for å legitimere interessen.

Det siste poenget hennes er tydelig i tvserien «L.A. Ink», der nesten samtlige kunder i forkant har gått gjennom et traume som brukes for å begrunne avgjørelsen om å tatovere seg, og motivvalget. 

Antropologen trekker spesielt fram to ting som bidro til transisjonen fra motkultur til allemannseie: På 1960- tallet hadde sofistikerte japanske motiver stor innflytelse på den noe enklere amerikanske estetikken, tiåret etter la framveksten av tatoveringskongresser og -blader grunnlaget for et fellesskap og en sunn konkurranse mellom tatovørene.


Renessanse
DeMellos resonnementer bærer til dels preg av en omvendt elitisme. Hun misliker mainstreaminga og selvhjelpsaspektet ved den nye tatoveringskulturen, men samtidig også de som forfekter det unike og kunstferdige. Hun avviser ideen om at bare et forseggjort spesialtegnet motiv kan ha emosjonell resonans, og hun håper på ei framtid der «historien og verdiene til tradisjonell nordamerikansk tatoveringskunst respekteres».

Siden DeMello begynte å skrive doktoravhandlinga i 1995 og ferdigstilte boka i 2000, har nettopp dét skjedd: Klassisk americana og sjømannstatoveringer har opplevd en renessanse i populærkulturen. Se bare på Amy Winehouses pinupjenter og ankere, eller Robbie Williams’ svaler.

Maxime Buechi liker de enkle gamle motivene godt, faktisk langt bedre enn nymotens hybridmotiver som låner teknikk og estetikk fra andre kunstfelt, som for eksempel design og typografi.

- Jeg synes ikke noe om at folk ser bort fra historie, ikonografi og etablert kunnskap, for det er så viktig. Sang Bleu blir for meg en måte å vise at det er mulig å både tilpasse seg kulturen og gjøre den til sin egen, men man bør være oppmerksom og behandle den med respekt. Praksisen er kanskje lett tilgjengelig, men rundt selve teknikken eksisterer en egen ikonografi, egne konnotasjoner og egne regler, sier han.


Det gode selskap
En nautisk stjerne er langt fra bare en nautisk stjerne i tatoveringsverdenen, og når det tradisjonelle skillet mellom høy- og lavkultur oppheves også der, blir det kunnskapens oppgave å skille feinschmeckerne fra resten av bermen, altså de som bare ser på tatoveringer som mote. 

I disse dager er denne innsikten langt vanskeligere å tilegne seg enn en tatovering, men den er alfa og omega om man vil være en del av det gode selskap. Det er sistnevnte gruppes gunst som er viktigst for bladgründeren Buechi.

- Folk jeg identifiserer meg med liker magasinet, det er det som betyr noe. Resten er det ikke så farlig med.

Sang Bleu III kommer ut i september. Blant bidragsyterne er den kjente tyske motefotografen Ellen von Unwerth, Zoo- og Dutch Magazine-grunnlegger Sandor Lubbe og franske Betony Vernon, som designer erotiske smykker.

Se også bildeserien fra bladet her.