Andreas Wiese intervjuer Dag Solstad.

I dag kommer Samtidens nye nummer ut, der Dag Solstads essay om ytringsfrihet åpner bladet.

Emneord



I artikkelen går Solstad til angrep på den urimelig opphøyde status han mener ytringsfriheten har fått i dagens Norge - en status som ikke bare brukes til å forsvare ytringers eksistens, men også får den effekt at disse ytringene blir beskyttet mot motytringer.

I gårsdagens Dagblad gikk John Olav Egeland til angrep på Solstads synspunkter.

- Han befinner seg nå på en bitte liten øy, nest ytterst i havgapet. Derfra betrakter han verden med nattkikkert, skrev Egeland.

Si meg, Dag Solstad, hva har du egentlig i mot ytringsfriheten?

- Jeg er for trykkefriheten, slik den er formulert i vår grunnlov. Det er den perverterte ytringsfriheten, slik den kommer til uttrykk i blogger, som for eksempel hos dere i Dagbladet, eller slik NRK og andre TV-medier lar den komme til uttrykk i innsendte meldinger under debatter, jeg reagerer mot.

- Hva er forskjellen på trykkefrihet og det du kaller pervertert ytringsfrihet?

- Trykkefriheten er maktens innrømmelse av retten til å kritisere dem. Utgangspunktet er politisk. Men den tanken om at ytringsfriheten er hellig, når den brukes til ureflekterte ytringer, nei, det kan jeg ikke være med på.

- Men mener du da at slike ytringer skal forbys av samfunnet?

- Nei. Men før hadde man redaktører som vurderte ytringene. Hadde jeg kommet med denne artikkelen i Samtiden til Dagbladet, og levert den og ville hatt den trykket, så hadde den blitt refusert. Fordi den er for lang. Og det hadde vært avisas rett å si. Slik redaktører i gamle dager også refuserte innlegg fordi de ikke holdt mål. Men i dag oppfordres alle til å komme med sine innlegg, man inviterer alle til å komme med sine ureflekterte innspill. Det offentlige rom fylles med dette.

- Men er ikke det du da angriper sviktende redigering av våre redaktører, ikke ytringsfriheten som ide?

- Ytringsfriheten er blitt opphevet til noe hellig, til et ubetinget gode, til en frihet som står over andre hensyn. Som jeg skriver i Samtiden frykter jeg konsekvensene av å dyrke ytringsfriheten som en slik hellig ide.

- Men skal ikke folk ha rett til å si det de mener?

- Jeg sensurerer mine egne meninger. Det er veldig få av dem jeg kan tillate meg å ytre i det offentlige rom. De fleste meninger jeg har bør forbli private. Skal man ytre seg offentlig, bør man tenke seg grundig om. Om noen på en blogg har lyst til å si at dronning Sonja er bred over baken, kan jeg ikke se hvorfor det er en mening som er hellig å forsvare.

- Men da Daumier tegnet kong Louis Phillippe som en pære i 1832, var det også en ytring som burde blitt stoppet?

- Nei, selvsagt ikke. Det var en ganske god ide å tegne kongen som en pære.

- Hva er forskjellen?

- Louis-Phillippe var en konge med makt, det er ikke dronning Sonja i dag.

- Men hvis karakturtegningen av kong Louis-Phillippe var legitim kritikk, hvorfor skal man da i dag ikke trykke karikaturtegninger av profeten Muhammed?

- Problemet med den publiseringen er man vet hva som foregår. Det var en politisk skittenstrek. Det som skjedde etter publiseringen var forutsigbart, man visste hvilke reaksjoner som ville komme. En anstendig redaktør ville sagt at vi ønsker ikke å utløse disse kreftene.

Dessuten er det som om ytringsfriheten er blitt så hellig at man ikke lenger kan protestere mot slike ytringer. Det er som om det å kalle en spade for en spade er blitt forbudt. Retten til ytringer gjør det viktigere å forsvare at de ytres, enn å protestere mot at de er blitt ytret.

- Men sensur er ikke en løsning?

- Vi har fortsatt filmsensur i dag, selv om man ikke tenker på det.

- Hvorfor det, tror du?

- Det er vel fordi det er det viktigste mediet. Dersom man var en politisk engasjert forfatter i dag, burde man gå over til dokumentarfilm, det er helt opplagt.

- Men ytringene på nettet - er ikke flommen av det lite gjennomtenkte noe man må akseptere? Det er mye vås der ute, men det er da også gode ting?

- Det kan hende. Jeg har aldri lest en blogg og kommer aldri til å gjøre det.

- Hvordan kan du fordømme ytringer du aldri har lest?

- Jeg har jo hørt om det. Det er noe med blogger som kan få ellers fornuftige mennesker til å oppføre seg som nyutsprungne russ. Som disse forfatterbloggene, der en rekke ellers rolige mennesker oppførte seg på en måte som ble en ren katastrofe. På fjernsynet har de det også, disse meningene som skal rulle over skjermen under debatten. Det virker som om programlederne i stedet for å få oss til å følge debatten, vil distrahere oss, få oss til å tenke på noe annet. Det er en helvetes uskikk. Og det som sies er helt uinteressant, ja, det er som jeg skulle sagt det selv. Jeg er plaget av denne nye ytringsfriheten. Jeg er for trykkefriheten slik den er nedfelt i vår grunnlov.

- Men hva er forskjellen?

- At makthaverne stiller seg åpen for kritikk. Dagens ytringsfrihet er en perversjon av den ideen. Det er ikke en oppsiktsvekkende påstand, Wiese. Det er noe du kan oppleve hver dag, også i Dagbladet, og særlig på nett.

- Jo, men ser du på de problematiske ytringene kan de vel sorteres i tre: Vi har de ytringene som blir oppfattet som udannede, de som ikke passer seg. Så har du de ytringene som er dumme, altså de som ikke lønner seg. Og så helt til sist har du de ytringene som eventuelt skulle oppfattes som så farlige at de skulle forbys?

- Hadde du prøvd å forfekte det synet der i 1960, hadde du ikke blitt tatt seriøst.

- På hvilken måte?

- Fordi da var det klart at mellom mennesker i det offentlige rom foretrekker man dannet tale. Det var den gang en selvfølge, men slikt slipper man nå. Nå er alt ute. Den gang, hvis den unge journalistlærlingen Solstad hadde hatt lyst til å si at annonsesjefen, han er et jævla oppblåst tryne, da hadde redaktøren sagt til Solstad at slikt kommer ikke på trykk i vår avis. Men nå kommer det ikke bare på trykk. Man må til og med argumentere mot dem som tidligere, den gang på 60-tallet, bare ville vært sett på som et fjols.

- Hvem tenker du på nå?

- En som deg. Eller meg. Når man bringer tanker offentlig som ikke er gjennomarbeidet.

- Blir ikke dette veldig elitistisk?

- Det kan ikke være elitistisk å forby meg selv å komme til orde. Som jeg sa, jeg tillater faktisk svært få av mine ytringer å bli offentlige. Poenget er at mediene oppmuntrer til det, de ber folk spontant å ringe inn sine ureflekterte tanker. Jeg har ikke hjerne for å ta inn folks dumheter når jeg ser på fjernsyn. Jeg kommer med dumhetene selv, jeg roper til fjernsynet, kanskje sjikanerer jeg debattantene i min egen stue, men jeg offentliggjør det jo ikke

- Det virker egentlig som ditt hovedanliggende er et generelt forfall i den offentlige samtale?

- Ja. Det jeg går i mot er tidsånden. Jeg har alltid trodd for godt om det norske folk. Jeg husker da Se og Hør kom. Da var min reaksjon, "Dette er ikke farlig, for dette går ikke" Ingen anstendig norsk familiemor eller familiefar vil legge et slikt blad på salongbordet foran øynene på sine barn. Et slikt blad måtte utlukkene leses i smug, i den største hemmelighet. Slik ble det jo ikke, jeg tenkte for godt om det norske folk.

- Men «Se og Hør» kan ikke forbys?

- Nei, nei - men jeg tror ikke det er mulig å gå til motstandskamp mot den okkupasjonsmakt som stoppet Se og Hør, fordi de stoppet bladet. Jeg kan ikke se det for meg..

- Du er ikke villig til å dø for deres rett til å trykke sladder?

- Nei, og det tror jeg ikke Voltaire ville vært heller. Nei, jeg klarer ikke å forestille meg at Voltaire ville vært villig til å dø for Se og Hør.

Andreas Wiese er kulturkommentator

i Dagbladet.

 

Les også