NETT START: Pelle Forshed og Stefan Thungren starta i 2003 nettegneserien «Disco Sucks», en «musiknördig» stripeserie om klubbmiljøet i Stockholm.
Foto: LARS MYHREN HOLAND

Se også:
Dagens striper på Dagbladet.no

STOCKHOLM/OSLO (Dagbladet FREDAG): - Å FÅ GITT ut et album er en lang og tung prosess, så nettet er uslåelig når det gjelder å spre en serie og få folk til å lese den.

Den svenske tegneren Pelle Forshed burde vite hva han snakker om. Sammen med manusforfatter Stefan Thungren startet han i 2003 nettegneserien «Disco Sucks», en i overkant «musiknördig» stripeserie om house og technomiljøet i Stockholm. «Blir det deep i kväll?» spør en av hovedpersonene de oppgitte dørvaktene. En annen har døpt hunden sin Green Velvet. Hver gang houseklubben Go Bang! kjørte en ny kveld, la Pelle og Stefan ut en ny stripe på klubbens hjemmesider. Egentlig var det bare tiltenkt klubbens gjester, men «Disco Sucks» traff en nisje langt utenfor sin tiltenkte målgruppe. Serien varte fram til 2005, og ble kåret til «Bästa läsning» i Nöjesguiden, det svenske Natt & Dag.

Populariteten førte til at oppfølgeren «Stockholmsnatt» nå er blitt fast innslag i Svenska Dagbladets fredagsbilag. «Stockholmsnatt» er bredere, tematikken spenner over både klubbere, motebloggere, 20-somethings og byliv.

- Både «Disco Sucks» og «Stockholmsnatt» spiller på våre egne liv i Stockholm de siste fem åra. Vi forsøker å skildre generasjonskonflikten mellom ulike typer klubbkids. Den ene typen kler seg som gubber og hører på Eagles, den andre er Myspace-electrokids med rosa solbriller, forklarer Stefan.

- Jeg tror vi hadde hatt vanskelig for å selge inn «Stockholmsnatt» om vi ikke først hadde hatt suksessen på nettet.


- JEG LA DET UT PÅ NETT for at vennene mine skulle kunne lese det, men så begynte også folk jeg ikke kjente å følge med. Etter hvert skjønte jeg at serien hadde en slags masseappell, sier Julia Wertz, 25-åringen bak nett-tegneserien «The Fart Party».

Hun nekter å intervjues over telefon (slikt gjør henne «klein og ukomfortabel») og foreslår at vi benytter Gmail-chatten i stedet. En misforståelse førte meg først til ukjente Gchat, hvor jeg plutselig måtte styre en skjelettavatar rundt på en creepy digital sandstrand, full av folk som spør etter «NE hott gurlz?»

Bak tastaturet sitt i Brooklynsynes Julia hele episoden er festlig.

- Avatars on a beach? The internet is retarded! Men, jeg er glad for at jeg klarte å gjøre dagen din mer forvirrende ved å sende deg til Gud vet hvor.

Kanskje havner episoden i en av seriene hennes. 1,58 høye Julia er som en liten svamp, suger inn det som skjer rundt henne for så å vri det opp i tegneseriestripene på nettsida sin. Savnet av hjembyen San Fransisco, New York-hat, kjipe jobber, gode barndomsminner, morsomheter en tegnerkompis kom med på fylla, alt drypper ned på arket i form av enkle tegninger og morsomme dialoger under navnet «The Fart Party».

- Jeg har alltid vært flink til å drite meg ut og gjøre narr av meg selv, og fant ut at det passet ganske bra i tegneserieform.


LESER MAN EN DEL STRIPER og følger bloggen hennes, er det lett å føle at man kjenner henne. Selv forteller hun imidlertid at bare 20 prosent av livet hennes ender opp i tegneserien («ingen dating, ingen familieproblemer»). Den tynne veggen mellom fiksjon og virkelighet kan likevel føre til merkelige situasjoner.

- Jeg blir litt friket ut iblant. På tegneseriemesser støter jeg stadig på fremmede som vet masse om livet mitt uten at jeg engang kan navnene deres.

Stripene hennes dukker nå opp både i Vice Magazine og i egenproduserte kopimaskin-hefter hun selger på tegneseriemesser og nett. Den første «The Fart Party»-boka solgte ut førsteopplaget, og online leses hun av rundt tusen personer daglig.

- Kan du leve av tegneseriene dine?

- Haha! Fuck no! Jeg må alltid finne måter å supplementære inntekten min, ting som frilansing, servitørjobber, å gi håndjagere. Du vet, de vanlige drittjobbene. Jeg prøvde å selge T-skjorter og annen merchandise, men leserne mine er stort sett late jævler som ikke betaler for noe.

Julia vurderer faktisk å slutte med nettserier, for heller å konsentrere seg om å få ting på trykk.

- Jeg er ikke sikker på om jeg liker at folk følger livet mitt online, sier Julia, og legger til:

- Jeg hater internett.

- Det virker da en smule ironisk?

- Ja, jeg vet, det er ikke særlig logisk.


IFØLGE NETTSTEDET Talk About Comics lå antallet tegneserier på nett i fjor rundt 18 000, fordelt på blogger, nettserie-samfunn og andre kanaler. Har du en tegneblokk, skanner og nettilgang, ja da kan du enkelt selvpublisere ditt episke verk «Trusemannen på nye eventyr». Eller noe sånt.

Selv om «Stockholmsnatt» nå trykkes i avis, legges den fortsatt ut på den svenske duoens blogg, hvor de samtidig reklamerer for klubbkvelder, skriver små musikkartikler og generelt utvider seriens univers.

- Er nettet et godt medium for tegneserier?

- I stripeform passer det veldig bra, men man leser vel gjerne ikke en serieroman på nettet. Det blir aldri like pent som om man trykker det på papir, man får ikke den samme grafiske nøyaktigheten og oppløsningen, men det er alltid et kompromiss. Det er som med foto. Klart det ser bra ut i ei bok, men det fungerer godt på nettet også, mener Pelle.


JULIA er uenig; hun utstår egentlig ikke nettserier. Trykk er fortsatt den hellige gralen for henne.

- Jeg liker å sitte med seriene i hånda i stedet for å hoppe rundt i online stripearkiver og annen bullshit. Å lese tegneserier på nett gir meg vondt i øynene.

«The Fart Party» finnes på www.fartparty.org, mens «Stockholmsnatt» kan leses på stockholmsnatten.blogspot.com. Pelle Forshed legger også ut sin serie, «Allt Jag Minns» , på alltjagminns.blogspot.com.


«Penny Arcade», en av verdens mest leste nettstriper, har nå fått sitt eget dataspill - som vi har anmeldt i dag.