Army Of One

• Artist: Espen Lind
• Plateselskap: Polydor/Universal

CD: «Army Of One» mangler ikke ambisjoner om å skape storslagen evighetsmusikk. Espen Lind viser en tydelig streben etter en tidløshet i uttrykk og låtskriving som vandrer hvileløst opp og ned Broadway mellom Tin Pan Alley og Brill Building. Faren med en slik klassisistisk og tilbakeskuende tilnærming er selvsagt at man fort kan ende opp med ti stilstudier, ti konstruksjoner som i sin opptatthet av å være klassisk, funksjonalistisk pop lett pådrar seg en litt flat stemningskurve.

En så dyktig pophåndverker som Lind har verktøykassa full av triks, og man kan høre at han liker å leke med dem: «Clearly Falling In Love» høres ut som noe Lind har skrevet for en musikal eller noe, med trompet fra Ole Edvard Antonsen og en eksotisk rytmefigur, radiohiten «Scared Of Heights» kunne like gjerne vært en av Marit Larsens yndige mandolinpoplåter og «Hopelessly Happy» er swingcountry med et snev av Lillebjørn Nilsen i seg.

Man kan likevel høre at dette kanskje er mer låtskriveren Linds plate enn et comeback fra artisten som tidligere var kjent som Sway.

Rik på bredde
Det er ikke noe galt i det nødvendigvis, Lind/Sways en gang så støyende framtoning er for lengst borte, men det er samtidig så man tar seg i å savne en mer personlig klo i prosjektet, at ambisjonene om stor musikk ville avlet stor musikk i stedet for dyktig, men samlet sett litt flat håndverkerpop. Å kreve mothaker og røffe kanter ville være å misforstå poenget, det handler vel mer om at Espen Linds artistiske uttrykk er rik på bredde men mangler en kunstnerbrodd og et emosjonelt dyp som kunne hevet albumet opp på et enda høyere nivå.

Fiksfakserifritt
Jakten på tidløsheten bærer for så vidt frukter i form av at «Army Of One» er blitt en relativt minimalistisk og enkel plate, låtfokusert singer/songwriter-pakke med andre ord, og det dempede uttrykket er så behagelig, uprovoserende og fiksfakserifritt til at Lind potensielt vil stå igjen som en av årets storselgere.