Les også: Send inn dine sakprosafavoritter.

Ingen norsk forfatter har blitt mer diskutert i etterkrigstida enn Knut Hamsun (1859-1952).

Fortsatt flammer debatten opp dersom noen tar til orde for å hedre denne kanskje mest leste av alle norske diktere, mannen som fikk Nobelprisen, men som uttrykte nazisympatier under andre verdenskrig og som skrev en beundrende nekrolog over Hitler 7. mai 1945 - én dag før Norge ble fritt.

Deretter ble den døve, 86 år gamle Hamsun satt i husarrest i Grimstad. Prosessen som fulgte, varte i over tre år. Underveis skulle Hamsun skrive boka som på sitt vis innledet debatten om ham: «På gjengrodde stier».


«Svekkede sjelsevner»
I 1946 ble Hamsun ført til Oslo, hvor han ble sperret inne på en psykiatrisk klinikk og undersøkt av psykiateren Gabriel Langfeldt. Han konkluderte med at Hamsun led av «varig svekkede sjelsevner». Sankthansaften 1948 ble saken mot Hamsun avsluttet. Høyesterett besluttet at han skulle betale 325 000 kroner til staten. Året etter utga Hamsun sin siste bok - «På gjengrodde stier». Siste avsnitt lyder slik: «St. Hans 1848. I dag har Høyesterett dømt, og jeg ender min skrivning.» Et forfatterskap var slutt.

Boka var kontroversiell allerede før den utkom. I 1949 sa en rekke norske forlag nei til å utgi «På gjengrodde stier». Men da et sveitsisk forlag antok boka, endte det med at Gyldendal utga den først, 28. september 1949.


Selvforsvar
«På gjengrodde stier» er et selvforsvar og et anklageskrift. Deler av boka er en krass og personlig kritikk av den behandlingen Hamsun ble utsatt for da han ble sperret inne bak tre låste dører på et sted for «nervøse og sinnslidende» og underlagt overlege Langfeldt. Inntil da hadde han vært et menneske med mental kontroll, men disse tre månedene, hevder han, tok knekken på ham. Hamsuns bok er også i all sin skrivekunst en virtuos imøtegåelse av påstanden om «varig svekkede sjelsevner» - en diagnose som på et vis også rammet alle de som elsket Hamsuns diktning.

Boka er en blanding av selvbiografi og historiefortelling. Hamsun briljerer med små anekdoter og portretter, og han skildrer seg selv i nåtid som en gammel, delvis hjelpeløs og nesten døv mann som forsøker å takle hverdagen og den absurde situasjonen som «politisk arrestant».

Partier i boka kan minne om Kjell Askildsens «Thomas F.s siste nedtegnelser til allmennheten» (1983), i andre deler kjenner vi igjen en aldrende utgave av hovedpersonen i «Sult» (1890).


Ville heller dømmes
Jeg-fortelleren i «På gjengrodde stier» er selvsagt upålitelig, og høyst subjektiv. Men hans anliggende er ikke å bedyre sin uskyld, snarere hevder han retten til å bli stilt for en domstol, framfor å få en psykiatrisk diagnose.

Det har vært hevdet at norske myndigheter «bestilte» påstanden til Langfeldt, for å slippe å sette Hamsun i fengsel og dermed finne en enklere vei ut av problemet. I så fall var det mislykket. Det uavklarte i saken mot Hamsun dominerer fortsatt synet på dikteren. Gåten består. Det tror jeg dikteren ville vært meget fornøyd med, dersom han hadde noe å si.