Sildedronninga på sakprosalista.

Bok nr. 14: Ingrid Espelid «Ingrid Espelid ber til bords» Det Norske Samlaget 1967

• Les også: www.dagbladet.no/sakprosa
• Send din egen sakprosa-liste til sakprosa@dagbladet.no

Sakprosakåringen

1. …
2. …
3. …
4. …
5. …
6. …
7. …
8. …
9. …
10. …
11. …
12. …
13. …
14. Ingrid Espelid, Ingrid Espelid ber til bords (1967)
15. Erik Dammann, Fremtiden i våre hender (1972)
16. Åsne Seierstad, Bokhandleren i Kabul (2002)
17. Karin Sveen, Klassereise (2000)
18. Tove Stang Dahl (red.), Kvinnerett I-II (1998)
19. Gunnar Skirbekk, Nihilisme? (1958)
20. Rune Slagstad, De nasjonale strateger (1998)
21. Nils Christie, Hvis skolen ikke fantes (1971)
22. Carl Fredrik Wisløff, Jeg vet på hvem jeg tror (1946)
23. Knut Hamsun, På gjengrodde stier (1949)
24. Haakon Lie, Slik jeg ser det (1975)
25. Dagfinn Grønoset, Anna i ødemarka (1972)

Emneord



Var det persillekvasten? Nøkternheten? Troen på at alt som trengs er noen blader «frisk salat», en klype fantasi og et kryddermål med omtanke? Eller var det det lille smilet når hun tilsto at hun hadde «juksa litt»?

Ingrid Espelid (som hun het den gang) traff seerne hjemme da Fjernsynskjøkkenet kom på skjermen i 1962. Høsten fem år seinere ble noen av oppskriftene samlet i en liten kokebok, den første av 45 bøker om mat med Espelids navn på tittelbladet. Over tid skulle de forandre nordmenns forhold til mat.

UTGANGSPUNKTET VAR på alle måter beskjedent. Den første utgivelsen ber nærmest om unnskyldning for at den ble til. Boka er utgitt etter uttrykt ønske fra mange seere, som ikke rakk å notere ned ingredienser og koketider mens rulleteksten gikk over skjermen. Det er ikke ei kokebok i tradisjonell forstand, bare noen forslag til travle mennesker, som ønsker å lage sunn, billig og enkel mat til familien.

Silda er hovedingrediensen i Espelids tidlige kjøkken. Dette «havets sølv» var fra attenhundretallet virkelig blitt hverdagsmat for befolkningen. Henry Notaker beskriver i «Ganens makt» hvordan silda ble fraktet fra kystbyene til Østlandets innerste bygder, via den nyopprettete jernbanen og det nyutbygde veinettet.

I 1967 var nordmenn allerede i ferd med å bli fortrolige med nye matvarer: Eksotiske frukter, sjeldne grønnsaker, urter og krydder. Ingrid Espelid Hovig holder seg til banan, kål og persille. Hennes første kokebok er i hovedsak basert på billig og lett tilgjengelig fiskemat, med oppskrifter for makrell, pale, ansjos, sardiner og blåskjell - som man selvsagt skal plukke selv - i tillegg til silda.

«KJEM DET UVENTA gjester innom ein kveld, kan ein sjeldan finne betre traktement enn sild,» skriver Espelid, og legger til: «Kokte, kalde poteter finst det kanskje i huset. Litt raudbeter og ein løk har ein kanskje også. Og så set vi nokre egg over til hardkoking.»

Ingrid Espelid kom tross alt fra Opplysningsutvalget for fisk, der den nyutdannete husstellæreren fikk sin første jobb. Dit henvendte NRK seg, for å høre om Opplysningsutvalget ville delta på den første prøvesendingen i 1956, fire år før fjernsynets offisielle åpning i Norge.

Ingrid Espelid dro til Radiohuset, der et provisorisk studio var bygd, med kjøkkenbenk og oppvaskbenk på plass. Hun skulle selvfølgelig tilberede sild. I boka «Ingrids matminner» skriver hun at hun ikke visste at vasken i studio ikke var koplet til noe avløp, og at rødbetlaken fra den svenske sildesalaten rant i en liten rød elv mot skoene til kringkastingssjef Fostervoll, som skulle ønske velkommen til denne historiske sendingen.

Det var altså allerede da hun lærte at man måtte «jukse litt». Neste gang satte hun en bøtte under avløpet.

Ingrid Espelid Hovig tok opp tråden fra klassiske norske kokebokforfattere som Winsnes og Schønberg Erken, men utvidet folkeundervisningen dramatisk gjennom fjernsynet. De første åra etter fjernsynsåpningen var det mange som laget mat i NRK.

Men i 1964 utlyste de en programsekretærstilling for mat, kosthold og forbrukerstoff, som Espelid fikk. Det ble begynnelsen på et 32 år langt ansettelsesforhold, bare avbrutt av to års permisjon, der hun var fredskorpsarbeider i Uganda, og lærte å spise gresshopper ristet i salt og olje.

HUN BLE NORGES matguru i en periode med store forandringer i kosten og i selve matlagingsprosessen. Kjøkkenet fikk nye kar og redskaper: Elektriske apparater forenklet arbeidet. «Ingrid Espelid ber til bords» forklarer tålmodig hvordan ildfaste former skal brukes, og sukker over at altfor mange ovner står ubrukte, eller bare brukes til noe så lite nyttig som kakebaking.

Ovnsretter er sunne, og de passer seg selv. «Dermed kan vi bruke tida til andre ting,» skrev Espelid, og fanget tidsånden, som søkte å frigjøre husmoren. For å lage et herremåltid trengte hun nå bare å åpne en boks sardiner, legge dem over tomat- og osteskiver i pent fiskebeinsmønster, sette formen i ovnen.

Den lille, upretensiøse kokebokas formål ser man best om man legger merke til hva den ikke inneholder: kjøttmiddager, kakeoppskrifter, forretter, tunge sauser. Oppskrift på biff kom først i kokebok nummer to, «Lett traktering» i 1973. Der understreker forfatteren at en familie nok bare har råd til å spise biff én gang i året.

OG JUKSINGA? Den ble et begrep etter Trond Kirkvaags parodi på Fjernsynskjøkkenets programleder. Persillekvasten hadde derimot en ernæringsmessig begrunnelse, og har fulgt Espelid Hovig gjennom hele hennes karriere. Husstellæreren så på arbeidet sitt som nettopp folkeopplysning, med studioet som klasserom.

Henry Notaker beskriver i festskriftet til 70-årsdagen hennes hvordan Espelid Hovig satt på sitt kontor i NRK og tok telefonen, lyttet lenge til en eller annen fortvilet amatørkokk, og sa med sin rolige og vennlige stemme: «Har du prøvd med litt lauk?»

DEBATTEN OM ernæring, kosthold og helse begynte for alvor på sekstitallet, da fedme begynte å bli et større problem enn underernæring. Råkost var bra. Alkohol var ikke tillatt i Fjernsynskjøkkenet, ikke engang i gryta. Espelid laget ostefondue med vann og sitron i stedet for hvitvin.

De mest populære programmene var lenge de som ble laget på location landet rundt, der stolte husmødre viste sine kunnskaper om tradisjonsrike retter. Norske restauranter og hoteller hadde stort sett utenlandske kjøkkensjefer.

Espelid Hovig bygget ei bru mellom det som tradisjonelt var fin mat, og hverdagskosten. Dette utviklet hun utover åtti- og nittitallet, da norske mesterkokker ble stadig viktigere.

MED EN KOKEBOKKARRIERE som spenner over førti år, har Ingrid Espelid Hovig formet norsk matlaging. Hun har gått en lang vei, fra salt sild og søt saft til couscous maroccaine og brandade de morue. De to sistnevnte er med i «Mine åtti klassikere» fra 2004, der Ingrid Espelid Hovig beskriver velkjente retter fra mors og bestemors kjøkken.

Verken mor eller bestemor har åpenbart vært glad i sild. Den eneste oppskriften som er med fra «Ingrid Espelid ber til bords» er Janssons Fristelse. Den lages på poteter og ansjos, og er - ifølge 1967-utgaven - «en fin liten varmrett til sildebordet.»

Hege Duckert er journalist og kommentator i Dagbladet.
 

Les også

Søk i skattelistene

 

 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com