Sist Iron Maiden gjestet Norge, satte de fansen på en alvorlig tålmodighetsprøve ved å spille hele sitt nye album. I går var det lønningsdag.

KONSERT: TRONDHEIM (Dagbladet): Britene åpnet skattkista og tok et dykk i den klassiske 80-tallskatalogen med all den teatralske staffasjen som medfølger. Det vil si en scenerigg som minner om et egyptisk gravkammer, komplett med sarkofager og ildsprutende mumier.

6

Iron Maiden

  • Sted:: Lerkendal, Trondheim
  • Publikum:: 24 000


Og jammen får de svar på tiltale.

Kveldens første «scream for me, Trondheim» blir møtt med øredøvende jubel, og i løpet av noen korte sekunder kan man konstatere at Iron Maiden ikke lenger er et fenomen forbeholdt gutter med tattiser, dongerivester og nagler. Her samstemmer nemlig alt fra småjenter med tannregulering og bandnavnet malt i ansiktet med familiefedre og garvede rockere.


Seierstokt
Krigseposet «2 Minutes to Midnight» sklir over i sakrale «Revelations», og Bruce Dickinson kan lene seg tilbake og nyte at et fullsatt Lerkendal spiser fra hånda hans.

Hele konserten, fra en rungende åpningskanonade med «Aces High» og «The Trooper», via det 13 minutter lange eposet «Rime of the Ancient Mariner», hvor Dickinson ifører seg noe som mest av alt likner noe fra kostymelageret til «Pirates of the Caribean», til stadionbrølet «Fear of the Dark», framstår konserten som et rent seierstokt.

Det er naturligvis så langt unna politisk korrekt man kan komme, men når det hele blir servert med en slik vitalitet, spilleglede og slikt humør, er det bare å lene seg tilbake og n yte synet av flagrende hår, breibeint posering og en djevel som sitter og nikker i takt med meterhøye flammer.


Aldri vært bedre
Ja, jeg er fan, og under gårsdagens Iron Maiden-konsert på Lerkendal har jeg sannsynligvis aldri vært stoltere over å være en. Man kan jo spørre seg hva som driver en gjeng med middelaldrende menn til å fly rundt i merksnodige bukser og synge om gamle fabler og fortapte sjøfarere, men det er åpenbart at et eller annet sted på veien har bandet innsett at de faktisk kan drive dette lenger enn de noen gang har drømt om.

Bruce Dickinson spretter rundt på scenen som en 20-åring og synger med en patos vi ikke har hørt på mange år, soloene til Dave Murray renner fortsatt som sildrende bekker ut av fingertuppene, ja, til og med eldstemann Nicko er i bedre form enn på lenge bak det heldekkende trommesettet.

Konsertintroen med Winston Churchills avsluttende ord «we shall never surrender» har åpenbart mer enn en patriotisk valør. Maiden har nemlig aldri vært bedre.

 

Les også

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no