Erik S. Reinert hadde en tankevekkende kronikk i Dagbladet den 19 juli, med overskrift «Velferdsstatens fødsel». Reinerts hovedpoeng var at vår form for velferdsstat har mange forutsetninger, og at det blir for enkelt å bare trekke fram økonomiske forklaringer på den og ellers snakke om politiske kompromisser mellom sentrale politikere med forskjellig farge.


Det er grunn til å se framveksten av vår type velferdsstat som del av en større kulturhistorisk utvikling, og ikke bare bestemt av politisk beslutninger i land der en økonomiske utvikling har nådd et visst nivå. Langt fra alle moderne stater har en gjennomført velferdspolitisk lovgivning; praksis kan være enda skrøpeligere. Velferdsstaten er ikke naturgitt eller en universell følge av industrialisering. En oppslutning om og en gjennomføring av velferdsstatens prinsipper bygger på flere forutsetninger enn de materielle mulighetene. Tradisjonelle samfunn, med ensidig lojalitet til familie og slekt, har ofte vært disponert for utbredt korrupsjon heller enn for statslojalitet og like rettigheter for alle innbyggere.

I en europeisk historisk sammenheng trekker Reinert fram skrifter av blant andre fjortenhundretalls-teologen Nicolaus av Kues. Han kunne også ha nevnt lutherdommen i Skandinavia. De som framhever sammenhengen mellom lutherdom og velferdspolitikk, kan vise til statistiske sammenhenger mellom lutheransk kulturutbredelse og omfattende velferdsordninger.

Spørsmålet om hvem som først formulerte prinsipper som kunne begrunne en velferdspolitikk, er et tema for idéhistorikere. Sosiologisk sett er det mer interessant å spørre hvorfor økonomiske forutsetninger har ført til en omfattende velferdspolitikk i noen land og ikke i andre. Videre kan det spørres om en etablert velferdspolitikk kan bli bygd ned når disse forutsetningen svikter. I så fall kan vi stå overfor det som er kalt velferdsstatens død.

Moderne stater bygger på en differensiering mellom en integrerende kultur og en instrumentell politikk. Den tidligere differensieringen mellom Kirke og Konge er i løpet av de siste to hundre år blitt gradvis avløst av en differensiering mellom Nasjonalstaten, som det felles forpliktende, og en Demokratisk politikk der mål og midler har vært diskutert i partier, presse og parlament.

Ulike nasjonalstater kan bygge på litt forskjellige lojalitetsprinsipper. Den norske nasjonalstaten, som i perioden etter 1814 har framstått som en av de mest vellykte i Europa, har ifølge historikeren Arne Bergsgård hatt fem dimensjoner som sentrale for nasjonal lojalitet: •Språket. •Tilknytning til landets religiøse tradisjon. • Ætt og lojalitet med foregående og kommende generasjoner. •Identifikasjon med landet /fedrelandet. •Samkjensle med et visst politisk system.

Det kan diskuteres hvor mye og hvordan hver enkelt borger må identifisere seg med alt dette. Men en nasjonalstat forutsetter felles kulturelle referanser. Et avgjørende argument for nasjonalitetsprinsippet bygger på den oppfatning at de stater fungerer best der kulturelle og politiske grenser faller sammen. På et visst nivå kan nasjonalstaten gi grunnlag for allmenn oppslutning om en velferdspolitikk som går ut over en kalkulert lønnsomhet for den enkelte.

Forsøk som har vært gjort på å opprettholde velferdsstater bare med appeller til lønnsomhet, har ikke vært vellykte. Et eksempel er den velferdspolitikken som Lyndon B. Johnson i sin tid lanserte under slagordet «The Great Society». President Johnson fikk på 1960-tallet velgernes oppslutning om betydelige skatteøkninger for, som han sa, å få bukt med kriminalitet og annen uønsket atferd. Men da midlene ikke førte til målet, reagerte velgerne på hele velferdspolitikken. US News and World Report kunne 16 januar 1995 skrive at nå ønsket så mye som åtti prosent av alle amerikanere å kutte ned på overføringene. Siden 1965 hadde de amerikanske skattebetalerne da punget ut med mer enn fem tusen milliarder dollar til velferdssystemene. USA har siden vært basert på et sikkerhetsnett med visse minimumsstandarder, kombinert med mange private forsikringsordninger.

I flere land gis det i dag ut bøker om velferdsstatens død. Dels forklares dette med at velferdsutleggene til mindre grupper er blitt tyngende. Dessuten har den nasjonale «sammenhengskraften» endret seg.

I England har forholdet mellom velferdspolitikk og nasjonal orientering vært diskutert i flere fora, blant annet i tidsskriftet The Prospect. I februarnummeret 2004 spurte redaktører David Goodhart om det forente kongeriket var blitt for mangfoldig til å kunne opprettholde den gjensidige moralske forpliktelsen som er nødvendig for et godt samfunn og for velferdsstaten. Etter tre århundrer med nasjonsbygging gjennom industrialisering, urbanisering, og kriger, hadde landet i et halvt århundre med fred, velstand og migrasjon dyrket variasjon i verdier og livsstiler. Idealiseringen av kulturvariasjon har tendert mot parallellsamfunn. Goodhart kunne billedlig tale om at England var på vei til å gli nærmere Amerika og fjernere fra Skandinavia.

Men også i Skandinavia opplever vi kulturendinger som på sikt kan undergrave viktige forutsetninger for velferdsstaten, slik vi kjenner den. Det er mulig å identifisere i alle fall tre typer av forandringer som kan svekke en tidligere sterk oppslutning om et høyt skattenivå og mange allmenne sosiale rettigheter. Mens det tidligere var slik at flertallet nokså sikkert kunne regne med å få mer igjen enn det de betalte for, oppfattes ikke dette lenger som like sikkert. Mens det tidligere ble tatt for gitt at det gikk an for et samfunn å kjøpe seg sunnhet og trygghet ved større sosiale bevilgninger – jf. president Johnsons program –finnes det i dag atskillig begrunnet skepsis mot forstillingen om at sosial klienttenkning kan løse kriser som henger sammen med kultur og livsstil. Endelig er den moralske dimensjonen ved det nasjonale fellesskapet blitt svekket.

I stedet for å tilpasse oss en global verden som nye solidaritetssirkler utenpå den familiære, lokale, nasjonale og sivilisatoriske, har mange villet se det globale som et alternativ til lojalitet med de mindre enhetene. I praksis har dette ofte ført til en idealisering av konsumenten på et verdensmarked. Solidariteten med framtidige generasjoner kan vise seg nokså begrenset, enten det gjelder de alderskull som skal betale våre pensjonistregninger eller de som skal leve i en verden der oljeressursene er tømt. Det er lite som tyder på at balansen mellom en kulturbasert nasjonalstat og et diskuterende demokrati kan avløses av kombinasjonen multikulturalisme og markedspopularitet.

Det er ikke mulig i dag å opprettholde alle sosiale holdninger som Gerhardsen-generasjonen kunne ta for gitt. Men det er heller ikke nødvendig å gi etter for all nedbygging av de kulturelle forutsetninger for nasjonalstaten og den nasjonale velferdsstaten. Mye antinasjonalisme bygger på et intellektuelt sviktende grunnlag. •Sigurd Skirbekk er professor emeritus i sosiologi ved Universitetet i Oslo. Hans bok av året er «Nasjonalstaten. Velferdsstatens grunnlag».