FILM: «Maleriet viste et hårløst, undertrykt vesen med et hode som en omvendt pære. Dets hender lå klemt mot ørene, dets munn var åpnet til et uhyrlig, lydløst skrik. Forvridde krusninger av vesenets smerte, ekkoer fra skriket, strømte ut, inn i luften som omsvøp det; mannen eller kvinnen, hva det nå var, hadde blitt innhegnet av sitt eget hyl.»

(Phillip K. Dick, «Do Androids Dream of Electric Sheep».)

Munch-inspirert
Galskap er et yndet tema i kunsten, og få andre har maktet å fange det like godt som Edvard Munch. Dicks beskrivelse av «Skrik» er treffende, men forfatteren makter likevel ikke å uttrykke den samme smerten man føler når man iakttar maleriet.

Karin Fossum er forfatteren bak «De gales hus» (1999), ei bok om galskap, om å falle utenfor samfunnet, om å ønske å dø, men også en kjærlighetserklæring til institusjonene og de relasjonene som bygges innenfor d e hvite veggene. Fossum har tidligere uttalt at hun setter stor pris på den tyske ekspresjonisten Käthe Kollwitz, en billedkunster som var sterkt inspirert av Munch, og som hadde død og angst som favorittema - et tema som også er gjennomgående i Fossums forfatterskap.

At Aina (Ingrid Bolsø Berdal), hovedpersonen i «De gales hus», også er opptatt av den tyske kunstneren, og henger «Døden, med pike på fanget» på veggen, er nok derfor ikke tilfeldig, da hun også romantiserer flukten fra livet.

Knust glass
Eva Isaksen har noe å lære av ekspresjonistene, for der Munch og Kollwitz malte smerte og galskap inn i lerretet, forteller filmskaper Isaksen oss det i stedet med tydelige bokstaver og handlingsdrivende dramaturgi, der budskapet er viktigere enn måten det fortelles.

Ingrid Bolsø Berdal befinner seg i eliten av norske skuespillere, og også denne gang overbeviser hun. Berdal evner å formidle følelser gjennom mimikk, blikk og reaksjoner svært godt. Derfor, siden «De gales hus» i stor grad er en fortelling om indre, brukket følelsesliv og emosjonell hanekamp, er det synd at Isaksen i ikke større grad stoler på sin hovedrolleinnehaver. Hvorfor filmskaperen ikke lar skuespillerens til tider fremragende prestasjoner tale for seg, men dramatiserer med knuste glassbiter som drysser over lerretet og en fortellerstemme som forteller oss hva hun faktisk tenker og føler, er mildt sagt underlig. Som publikummer føler man seg undervurdert av en slik overtydelighet. En tydelighet som er fraværende andre steder, da medisin er påtvunget en dag, men frivillig den neste, der pasienter plutselig blir friske, og der gruppa, som har strengt begrenset bevegelsesfrihet, uproblematisk tilbringer kvelden på Bagatelle uten voktere.

Galgenhumor
Skuespillerprestasjonene er gjennomgående gode, og Isaksen må få skryt av sin personinstruksjon. De underlige og sammensatte karakterene - en gruppe psykiatriske pasienter - e r filmens sterkeste kort. Mye på grunn av galgenhumoren de tilfører. I tillegg inneholder filmen en mengde spennende konfrontasjoner pasientene imellom. Dessverre lider også en stor del av dem under overtydelighet, og rett og slett av dialog man ikke tror på. I mangel av noe bedre kan dialogen beskrives som «norsk film anno 1990», der setninger som muligens ser bra ut på papiret, høres konstruerte og falske ut når de blir uttalt.

Selve tematikken, som dreier rundt rett over eget liv, definisjon av galskap og institusjonering, er interessant, men ikke spesielt ny - snarere tvert imot.

Derfor skulle jeg ønske at Isaksen tok større sjanser i utformingen av filmen. At hun malte med en mer «ekspresjonistisk pensel».

For tolkningen av «De gales hus» beveger dessverre ikke tilstrekkelig.