Original og overrumplende triomusikk.

5

Camel Walk

  • Artist: Maria Kannegaard Trio
  • Plateselskap: Jazzland/Universal

Magnolia Jazzband & Topsy Chapman Bevaringsverdig jubileumskonsert.

Eivind Opsvik Nok en spennende amerikapakke.

CD: Med «Camel Walk», hennes tredje trioalbum etter «Breaking the Surface» (2000) og «Quiet Joy» (2005), plasserer Maria Kannegaard seg med fynd og klem i tetsjiktet av yngre komponister/jazzpianister – Jason Moran, Robert Glasper, Ethan Iverson, Bugge Wesseltoft, den tragisk forulykkede Esbjørn Svensson – som søker ut over det klassiske pianotrioformatet.

ALLEREDE de slentrende åpningstaktene («Drifting down the Nile») varsler en ny tyngde og autoritet, både gjennom Kannegaards uforstyrrelige spill og ved den resolutte og åpenbart nøye overveiede integreringen av kontrabassist Ole Morten Vågan og trommeslager Thomas Strønen i uttrykket. Nettopp denne triohelheten blir mer og mer framtredende etter hvert som Kannegaard bretter ut en spennende kompositorisk vifte og byr på musikk for trio, ikke for pianosolist med komp.

Herbie Nichols og Thelonious Monk nevnes ofte blant Kannegaards erklærte inspirasjonskilder. De klinger saktens med denne gang også, men i det band-orienterte repertoaret er ekkoet av EST og The Bad Plus like tilstedeværende. Imidlertid låter «Camel Walk» aller mest som Maria Kannegaard Trio – tre sterke og fantasiviltre individualister som her kanaliserer sin kreative energi inn i utviklingen av et knippe vidunderlig uortodokse, likevel aldri forsert «vanskelige» Kannegaard-komposisjoner. Det lykkelige resultatet er et stort album med engasjerende, til dels overrumplende musikk som vil bli lagt merke til også i jazzkretser utenfor Norge.

MED SANGEREN Topsy Chapman fra New Orleans som gjestesolist feiret Magnolia Jazzband 35-årsjubileum med konsert i Oslo Konserthus i september i fjor. Om slike anledninger ikke er for evigheten, er de iallfall som skapt for et videre liv på cd, og på «Live at Oslo Concert Hall» framstår New Orleans-revivalistene i all sin swingende, melodinære og kollektivt improviserende prakt foran 1200 fans.

Anført av trompeter Anders Bjørnstad og klarinettist/saksofonist Georg M. Reiss tar bandet tak i tradisjonen med den blandingen av stilsikkerhet, utilslørt spilleglede og årelang samspilthet som på sitt beste gjør tradjazz til både underholdnings- og lyttemusikk. Chapman presser tidvis volumet såpass hardt at noe av stemmekvaliteten går tapt, men er ellers god, og duetteringen hennes med en gjestende Morten Gunnar Larsen i «Muddy Water» er et høydepunkt.

DEN TREDJE «Overseas»-plata fra New York-baserte Eivind Opsvik (kontrabass, komposisjoner) er som forgjengerne vitale utløp for en svært aktiv musikalsk uttrykkslyst og –kraft. Den musikken Opsvik lager sammen med bandet sitt – Tony Malaby, tenorsaksofon; Jacob Sacks, piano, div. tangenter; Kenny Wollesen, trommer; Larry Campbell, pedal steel gitar; Jeff Davis, vibrafon, xylofon – er en salig blanding av Neil Young’sk countryrock («Neil»), moderne jazz, store, elektroniske poplandskap, garasjejazz, samtidsmusikk og litt til, men klinger likevel mer som ett språk enn duellerende dialekter. Sterkere enn noen annen norsk jazzmusiker har Opsvik klart å etablere seg på den progressive New York-scenen, både som leder av egne grupper og som bassist i mange band, og med overskuddsmusikk som den på «Overseas III» vil etterspørselen neppe bli mindre i framtida.

 

Les også