Det eneste Gert Nygårdshaug avslører i denne boka, er sine egne plattheter.
BOK: Gert Nygårdshaug er en elsket forfatter.
«Fortellerens marked (Historien om Gotvin Solengs oppdagelser)»
- Forfatter: Gert Nygårdshaug
- Forlag: Cappelen Damm
«Mengele Zoo» (2007) ble kåret til tidenes beste norske bok av en folkejury. Hans ti kriminalromaner om Fredric Drum er kjær folkelesning.
«Fortellerens marked» er ikke krim. Det burde den muligens vært.
Boka er en oppfølger til «Prost Gotvins geometri» (1998). Da reiste en tvilende prost Gotvin til Santiago de Compostela, og kom til den dristige konklusjon at mirakler var bløff. Nå går Gotvin enda lenger. Han vil bokstavelig talt sette en spiker i kista på den irrasjonelle tro at Jesus sto opp fra de døde.
Jesus + Maria = sant
Nygårdshaug bringer oss tilbake til østerdalsbygda Vanndal. Gotvins faktabaserte avsløringer og konspirasjonsteorier er formulert som brev stilet til fjellbygdas bibliotekar Gerbert Rodin og en pensjonert veterinær.
Parallelt med Gotvins «sensasjonelle» funn, gjør Rodin sine egne undersøkelser som blant annet involverer tempelriddere og den hellige gral, en løgnaktig kirke og en listig Pontius Pilatus. Og ikke minst spørsmålet om Maria Magdalenas forhold til Jesus var noe mer enn bare platonsk.
Tematikken kuppet
Enhver leser vil dra altfor godt kjensel på tematikken. Noe Nygårdshaug imøtegår i etterordet.
Han forteller at han har forsket på temaet i førti år, men ville først fullføre sitt krimprosjekt.
Innimellom kom en flom av bestselgere som så å si kuppet tematikken. Nygårdshaug valgte likevel å skrive denne boka med et «briste eller bære». Det spørs om det var en klok avgjørelse. Denne boka brister. Men ikke så mye på grunn av Dan Brown og co.
Gammelmodig
Nygårdshaug er ikke bare noen år for seint ute. Han er noen tiår for seint ute i sin harmdirrende polemikk mot den irrasjonelle tro. Nygårdshaug lager ikke krim av stoffet, som andre i den besnærende bestselgersjangeren. Den overbeviste ateisten virker oppriktig overbevist om at stoffet han presenterer er såpass dristig - og sant - at det ikke trenger drahjelp av et mord eller to.
Dette hadde muligens gått på sekstitallet, der bokas språk og polemikk hører hjemme. Men hvem raser han mot i 2008? De tomme kirkebenkene? En deprimert Bondevik og et KrF som snart ikke får en stemme? Fnisende konfirmanter som knapt har hørt om Jesus?
Mest betenkelig er det at Nygårdshaug gjør det så altfor lett for seg. Det er plumt og pinlig når han harselerer over selvmordsmartyrer som ikke kom til paradis, men bare møtte en ond profet. Og når han stadig gjentar sitt poeng om prompende muslimer i bønn som burde vært på psykiatrisk avdeling. Eller innfører en «forsvarer» for troen i form av en prest så dum at han overgår selv den feigeste statskirkeprest.
Faktahelvete
Nå er Nygårdshaugs litterære adelsmerke at han kan så mye. Store deler av denne boka er fylt av leksikalt kirkestoff som er interessant nok. Men litteratur har ikke med faktaopplysninger å gjøre. Hovedsaken er hvor godt det er knadd inn.
Nygårdshaugs teknikk er et bevisst oppstyltet ordrikt språk, humrende morsomheter, litt vin og mat og fluefiske. Og noen sære hovedpersoner. En stilistisk innpakning som her minner mest om keiserens nye klær.
Hva er fornuft?
Til slutt: Nygårdshaug martres av tanken på at verden er så full av ondskap og dårskap fordi den ikke er «fornuftig».
Hva er fornuft?
Få tidsaldere har vist seg mer dogmatiske og menneskefiendtlige enn nettopp de siste to århundrene, som jo har stått i den vitenskapelige fornufts tegn.












Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen