Det er selvsagt illustrerende for et bands markedsverdi når en konsert må flyttes fra en stor til en mindre arena på grunn av svakt billettsalg. Men det er samtidig noe paradoksalt i at Oslo-publikummet denne gangen har «straffet» R.E.M. ved å kjøpe så få billetter at morgendagens konsert ikke lenger går av stabelen på Ullevaal stadion, men i fotballhallen Vallhall ved siden av Valle Hovin. For det er ikke livebandet R.E.M., som også dukker opp på Koengen i Bergen på torsdag, som har svekket gruppas varemerke de siste åra. Det er de gudsjammerlig kjedelige platene.

R.E.M.s kreative tåke inntraff idet de, ifølge Michael Stipes egne ord, ble en trebeint hund. Bill Berrys illebefinnende – det viste seg å være en hjerneblødning – under en konsert i Lausanne i Sveits i mars 1995 skremte ham såpass at han forlot bandet for godt i oktober 1997. Av platene som er kommet etter Berrys sorti, er det bare den seige, treige «Around The Sun» (2004) som er direkte dårlig. Men også «Up» (1998) og «Reveal» (2001) er bleke, blodfattige og temposvake plater, R.E.M.s tradisjonelle melankolske tyngde og poetiske bitt redusert til en stor, litt tom lyd, et ekko av et band man trodde var ufeilbarlige, men som plutselig havnet midt i enn grå, kjedelig middelalder. For mange kritikere kom dette bardust på, og fadermordene har sittet langt inne i et anmelderkorps som stort sett har båret R.E.M. fram på gullstol, Stipes uidentifiserbare mumling og gåtefulle tekster selve symbolet på at bandets kvaliteter har vært i en egen klasse. Det er noe av en ironi at det var i denne svake epoken i bandets diskografi at tekstene for første gang ble trykket i plateomslaget.

I ettertid vil antakelig «Around The Sun» bli stående som en viktig R.E.M.-plate på den måten at det var her bandet selv skjønte hva som hadde gått galt. Bassist Mike Mills har for eksempel innrømmet at plata «ærlig talt ble litt treigere enn vi hadde ment». På årets langt mer fresende og fartsfylte «Accellerate» har da bandet også tatt konsekvensen av både dette og at det etter hvert kvelende, dvaske pseudoelektroniske lydbildet de hadde rotet seg inn i, ikke var noe blivende sted. Snarere representerer «Accellerate» mye av det som har vært bra med R.E.M. i alle disse åra etter Bill Berry: der de definerte seg på nytt som albumband med stort uhell, fordret Berrys oppsigelse at de også definerte seg på nytt som liveband.

Det har de i grunnen klart med glans, med eks-Ministry-trommis Bill Rieflin bak trommestolen og et mer eller mindre fast korps av støttemusikere som inntil nylig også har talt norgesvennen Ken Stringfellow, nå i The Disciplines sammen med gutta fra Briskeby. På konsert de siste åra, har de langt på vei reddet deler av sin merkevare gjennom solide dypdykk i katalogen – et høydepunkt på 2005-turneen som gjestet Ullevaal stadion (utsolgt den gangen) og Viking stadion i Stavanger var «Cyuahoga» fra «Lifes Rich Pageant»-albumet. Og hvor god en R.E.M.-konsert var på den turneen, handlet stort sett om hvor mye, eller riktigere: lite, de spilte fra «Around The Sun» og hvor dypt nedi den farlige midtempomyra de tillot seg å synke.

«Accellerate» er jevnt over hyllet som et form- og stilmessig comeback for R.E.M., og betraktes som en slags kvittering for selvransakelsen Stipe, Mills og Buck har vært igjennom. Nå kan man selvsagt stille spørsmål ved om tempoøkning og større gitarvolum (både kvantitativt og desibelfaglig), er nok til en fullstendig friskmelding i seg selv – Dagbladets Peter Vollset ga terningkast tre i sin anmeldelse – men det er i hvert fall grunn til å tro at R.E.M., med presidentkampen i blikket, revansjesug i kroppen og null markedsføringsmessige forpliktelser til å spille materiale fra perioden 1998 til 2004, fort kan være bedre enn noensinne i Oslo og Bergen denne uka.