CD: Det har ikke vært noe å si på temperaturen rundt Tommy «Tokyo» Ottosen etter at han opplevde å få besøk av «de riktige folkene» på sin Bylarm-konsert i Trondheim i 2007.

Et oppkomme av vokal styrke, skjegg, teatralsk og litterær indiecountry og folkrock i bergtagende konserter fikk det til å buzze friskt i bransjekretser.

Hadde vi her plutselig fått vår very own Bonnie «Prince» Billy, et mer rootsorientert Arcade Fire, eller kanskje rett og slett en popeksentriker av storformat? En arketyp vi - Morten Abel og Jahn Teigen er mulige unntak - ikke har vært altfor bortskjemte av i dette landet.

Strammer inn
Da debutalbumet «Octopusdrunk & Arms To Prove It» kom ut i mars i fjor, var den, i lys av oppmerksomhet og godord, et antiklimaks, en uferdig plate rett ut av roterommet, som for så vidt ikke klarte å skjule Tommys talent fullstendig - han og bandet ble etterpå plukket opp av Warner Music - men som i hvert fall ikke klarte å iscenesette dette talentet på en spesielt attraktiv måte.

Inkluderende
Og det er hele forskjellen på den første plata og denne storselskapsdebuten. «Smear Your Smiles Back On» er alt debuten ikke var: ei plate som klarer å kanalisere Tommy Tokyos ambisiøse ideer, eiendommelige uttrykk og sjangerspenn, og ikke minst stramme inn de låtstrukturene som fikk flyte i overkant fritt. Nå får for eksempel debutalbumsporet «Browning 38» en god, etterpåklok reprise som plasserer den et sted i My Midnight Creeps’ nabolag.

Plutselig er ikke Tommy Tokyo lenger bare en kulthelt for spesielt interesserte fra Østfold og deromkring, men en artist som inviterer et bredere publikum inn i musikken sin. Og det uten å miste verken brodd eller skarpe kanter. «Smear Your Smiles Back On» er slik sett preget av en tilgjengelighet som man bare kunne drømme om ved forrige korsvei.

Markørene kan hentes fra de øvre hyller: Neil Young et sted mellom «Harvest» og «On The Beach», litt Nick Cave (tidlig type) her og litt David Bowie (sein type) der, og var det ikke et snev av David Byrne inni der også? Flere Magnetic Fields-drypp, Arcade Fire er nevnt.

Hel ved
«Smear Your Smiles Back On» er likevel ikke noen referanseridende plate med en encyklopedisk tilnærmingsmåte - dette er musikk og tekst som er hel ved, musikk som riktignok tar opp i seg kjente vendinger og fakter, men hvis evne til å møblere tankegodset på en smakfull og innbydende måte får visjonen til å blomstre.

Kai Andersens lyd er åpen, tørr og intimt, perfekt for denne typen musikk. Det er lyden av en stor seier for artisten.

Popfrieri
I et utvidet americana/alt. country/indie-begrep er Tommy Tokyo & Starving For My Gravy det friskeste pustet siden Sgt. Petters debutalbum her hjemme, og like mye som det er ei plate som byr på nye sider av seg selv etter gjentatte lyttinger, er det også ei plate som byr på umiddelbare popfrierier av særpreget type.

De framstår aldri som kalkulerte frierier slik man ofte opplever når undergrunnsband får penger mellom hendene og skal tekkes kravene fra et storselskap.

Poplåtene her - radiosingelen «Derail and Demise», den brusende, lekne «The Circle Must Be Broken», USA-kommentaren «Abraham’s Hat» og den avsluttende balladen «Let Us Pray» - er like umiddelbare som de er originale, og understreker «Smear Your Smiles Back On»s kandidatur i kampen om være årets beste norske plate.


Her er ukas anmeldelser:

Tork av deg fliret
Tønes
Musikalske flanerier. [09.09.2008]

Slime & Reason
Roots ManuvaGørr og grønne skoger. [09.09.2008]

Home
Song Island Revue
Trivelig samarbeidsprosjekt. [09.09.2008]
The Stand Ins
Okkervil River
Et album som aldri overgår seg selv. [09.09.2008]

Sex & Gasoline
Rodney Crowell
Intellektuell folk-country. [09.09.2008]
Broken Hymns, Limbs and Skin
O’Death
Masse tilbehør, ingen biff. [09.09.2008]
Motörizer
Motörhead
Ikke fiks det som ikke er ødelagt. [09.09.2008]

Day After Tomorrow
Joan Baez
Trivelig møte mellom Baez og Steve Earle. [09.09.2008]


One-Way Ticket To Candyland
MoHa!
Buldrende energi. [09.09.2008]