Tore Renbergs trilogi om Jarle Klepp, er ikke noen trilogi likevel. Forfatteren avslører at han har tenkt å la Jarle Klepp følge ham gjennom resten av hans forfatterliv.

FORFATTEREN: Tore Renberg.

FORFATTEREN: Tore Renberg.
Foto: THOMAS RASMUS SKAUG

Akademia? Hvor er det? spør Annette Hansen i Tore Renbergs siste roman «Charlotte Isabel Hansen». Annette Hansen er kassadame på Rema 1000 og mor til Jarle Klepps sju år gamle datter Charlotte Isabel. Annette Hansen er identisk med niendeklassingen fra Sola som, i boka og på filmen om «Mannen som elsket Yngve», har en kort gjesteopptreden i den dobbeltsenga hvor Yngve vettskremt våkner etter en skandaløs fest. Det ble barn av «episoden». Men det får ikke Yngve vite før sju år etter, i bok nummer tre i fortellingen om Jarle Klepp.

HVEM ER SÅ DENNE JARLE KLEPP, som snart alle nordmenn kjenner, vel helst på grunn av den kritikerroste filmatiseringen? Jarle Klepp er en selvopptatt og desperat alternativ rockemusiker fra Madla i Stavanger. «Mannen som elsket Yngve» (2003) dekker to uker av sytten år gamle Jarles liv. Da svikter han både sin vakre kjæreste Cathrine og den skjøre, tennisspillende sossegutten Yngve, som Jarle forelsker seg i, uten at han er homoseksuell av den grunn. Jarle Klepp bruker barndommen som forklaring på sin bedritne oppførsel. I «Kompani Orheim» (2005) utdypes hans biografi: Renberg går tilbake til Jarles fødsel i 1972 og forteller om to lykkelige foreldre, som snart blir ulykkelige da ektemannen begynner å drikke tungt. Og å slå.

DEN NYE BEATLES, skrev Dagbladets Øystein Rottem, da «Mannen som elsket Yngve» kom i 2003. Sammenlikningen har mye for seg. Tilfellet vil at både Lars Saabye Christensen og Tore Renberg med få ukers mellomrom kommer med bok nummer tre i sine store generasjonsromaner. De to har mange likhetstrekk. De bruker begge rockemusikalske referanser. De skriver slående godt. Forførende, vil noen si. De er elsket av den gjengse leser. De er betinget elsket av det mer profesjonelle litterære Norge. Noen vil si de er litt for proffe. At det finnes et patos og melodrama hos Saabye Christensen, og at en snakkesalig Tore Renberg blir vel utflytende av og til.

Det mest bemerkelsesverdige med Tore Renbergs forfatterskap er en karakterteknikk han stadig foredler. «I Charlotte Isabel Hansen» omfatter det Jarle Klepps besynderlige nabo. Hun er «både gyselig og eksotisk (med) skilpaddeøynene som to følere like under tinningen, med en liten spiss gnagermunn». Et fortettet og tvetydig portrett som - uten noen som helst sammenlikning for øvrig - kan minne om Thomas Manns riktignok langt mer betente skildring av Claudia Charcots markspiste slapphet i «Trollfjellet».

RENBERG ER OGSÅ GOD til å innlemme samtidas store begivenheter i sine karakterers små liv. I «Mannen som elsket Yngve» er det Berlinmuren. I «Kompani Orheim» blant annet EEC i 1972, og i «Charlotte Isabel Hansen» er det prinsesse Dianas død, som i 1997 rystet verden. Liksom Renberg karakterteknisk belyser et menneske fra mange sider, utdyper han i siste bok noe han antydet i en tidligere roman. Nå planlegges vel sjelden litterære oppfølgere. Det er for eksempel ikke sannsynlig at Renberg tenkte det skulle bli barn da han lot Yngve bedekke den døddrukne niendeklassingen.

På samme måte som Renberg forsyner seg av sitt fiktive univers, slik bruker han sitt eget liv i romanene. Han er født samme år som Jarle, han var Stavanger-gymnasiast og rockemusiker. Han hadde en far som var alkoholiker. Han er selv blitt far, riktignok ikke så sjokkartet som i Jarles tilfelle. Og i likhet med Jarle var også Renberg ivrig litteraturstudent i Bergen i nittiåra. Inntil han «gjennomskuet» det hele, og postulerte at nå ville han skrive sånn at alle forsto. Det ble blant annet suksessen om Jarle Klepp.

«Tenk hvis folket, som allerede er på sporet av oss, oppdager at vi, studentene, og våre lærere, faktisk ikke tilfører noe som helst til samfunnsordenen. Tenk hvis de oppdager at mens de bygger husene, holder koiene varme og kommer med kaffe og te og mat og vann, så sitter vi og gjør verden mer komplisert enn den er, ved å gjøre … ingenting?» spør Jarle i en ytterst harselerende harselas over akademia i «Charlotte Isabel Hansen».

Folket som bygger landet. Eliten som bare tenker tull. Det er godbiter for dagens kulturforaktende Frp. Til det svarer den folkelige Frp-motstanderen Renberg at han ser faren, men at akademia må kunne innlemme en selvkritikk. Og at det til og med innenfor akademiske kretser er en allmenn oppfatning av at nittitallets litteraturvitenskap var særdeles virkelighetsfjernt. Heldigvis for meg, som han tilføyer. Da er det desto lettere å lage satire.

TRILOGIEN OM JARLE KLEPP, viser det seg nå, er slett ikke noen trilogi slik mange antar. Renberg avslører overfor Dagbladet at han har til hensikt å la Jarle Klepp være selve navet i hans forfatterskap. En slags livsoppgave der mannen skal følge ham gjennom resten av hans forfatterliv. Og muligens dele noen erfaringer med forfatteren selv. Det er sjelden vare i litteraturen å være så tro mot en skikkelse.

En føljetong, med andre ord. En «menneskelig komedie» etter oppskrift fra Tore Renbergs store forfatterideal Honoré de Balzac. Den utrolige skikkelsen ble sin samtids store kronikør og portrettør. Han skrev kontinuerlig. Rubbel og bit. Godt og dårlig. For høy og lav. Og med et forfatterskap som ikke ville tapt på en smule innstramming. I likhet med Renbergs.

AVSLUTNINGSVIS er det lurt å minne om at den siste boka har noen nøkkelromanaktig over seg. Jarle Klepp får avslag fra den intellektuelle ukeavisa Morgenbladet. Trøsten er at det kommer fra hans store ideal, selveste «baronen i adelslauget», Henning Hagerup. Men så spør Jarle seg, riktignok ironisk: «Kunne det tenkes at Henning Hagerup selv satt så innsauset i det arrogante og nærsynte hovedstadsmiljøet, den såkalte kritiske eliten, at han ikke var i stand til å se et talent (…)?»

Episoden er muligens et hint om at det er lurt å passe seg for hva en sier til og om Tore Renberg. Det kunne tenkes at det lattervekkende ironisk dukker opp i den store Klepp-føljetongen fra kronikøren og karakterologen Tore Renberg.
 

Les også