Rune Belsviks siste barnebok «Tjuven» handler om sex. Den burde vært utstyrt med varseltrekant.

Lille Jolver kjeder seg.

Emneord



Kompisen Bob viser han et bilde av en naken dame. Jolver tenker. «Ho er fin. Han ville snust på magen og stukke fingrene inn i håret på tissen». Bob vet råd: «Det er godt å ta seg på tissen, seier Bob. Berre gni fram og tilbake mens du ser i bladet.» Så kommer lille Eline. Eline og Bob legger seg til på loftet og lager rare lyder.

Etterpå er det Jolvers tur: «Knepp ned buksa, seier Eline. Jolver opnar knappen og glidelåsen i buksa si. Han tar ned buksa slik Eline har gjort. Underbuksa også. Du må legga deg oppa meg og gni deg, kviskrar Eline.» Jolver slår da fast at det er glatt og godt. Eline forsikrer at det blir enda bedre når hun får pupper og hår.

Utdraget er hentet fra den respekterte barnebokforfatteren Rune Belsviks «Tjuven». Den vekker debatt. «Det nærmeste jeg har kommet porno for barn,» innvender Ine Marit Torsvik Bertelsen, prosjektleder for Nordisk barne- og ungdomslitteraturkonferanse i Stavanger.

Rune Belsvik forstår ikke innvendingene. Han vil bare skildre hvordan barns naturlige lyster kan te seg i møte med for eksempel et pornoblad. Og det på en finere måte enn i aviser og tv.

Det er farlig å virke prippen i sånne sammenhenger. Såkalt voksenlitteratur flommer over av sex. Barn blir daglig utsatt for tematikken. Spørsmålet er bare om Rune Belsviks - ifølge forlaget «nydelige» - framstilling av saken er et godt mottiltak.

Enhver husker vel hvor fryktelig det var når voksne skulle ta en «naturlig» prat. Og selv for en skamløs voksen er Belsviks poetisk-pedagogiske skildring av barns seksualliv pinlig lesning.

«Tjuven» er beregnet for ni- til tolvåringer. Slik ser den ikke ut. Utseendemessig likner den bøker beregnet på langt yngre barn. Den har lite tekst på hver side med relativt store bokstaver. Den har et særdeles enkelt språk, og barnlige dialoger. Illustrasjonene forsterker det barnebokaktige, samt at de på ingen måte «avslører» innholdet.

Heller ikke Lille Jolver framstår som en gutt ti-tolvåringer kan kjenne seg igjen i. Han gråter gjerne, og drømmer om å bygge snølykt med mamma. Han beregner tid ved å telle «juler og sommerferier».

«Vi kan jo ikke godt advare mot boka,» sa Ark-medarbeideren da jeg kjøpte «Tjuven». Hans problem var at en bestemor godt kan tro dette er en søt bok til barnebarnet. «Vi vil jo helst at folk skal vite hva boka handler om,» sa han.

Men la til: «På den annen side skal jo ingenting være tabu heller.»

Til det kan en kanskje svare med det like tabubelagte: Hva er så galt med tabuer? Eller med skam, for den del?

Det er en kjent sak at når barn når en viss alder, utvikler de en kroppslig bluferdighet - kall det gjerne skamfølelse. Er den bluferdigheten mindre naturlig enn det Belsvik kaller barns «naturlige» lyster?

Og hva med de mange barna som ikke har utviklet disse «naturlige» lystene enda. Skal de føle seg unaturlige fordi de ikke vil «gnukka og gni»?

Rune Belsvik er ikke snau. Han går enda lenger. Hva skal de småguttene gjøre som ikke har en liten «horete» nabojente som legger seg på rygg for hvem som helst? Belsvik vet råd. «Det går fint med to gutar, seier Bob. Vi gnir berre tissen mot rumpa. (…) Det er mange som gjer det. Du kan stikke tissen inn i rumpeholet også.»
 

Les også