I den siste tiden har avisene deres forsøkt å gjøre rede for den politiske krisen i Belgia. Det er ingen enkel oppgave. Situasjonen er like kompleks for oss som den er for dere. Belgia, Flandern, Brussel, Vallonia, franskmenn, nederlendere, valgdistrikter, makt til regionene, styrking av den føderale staten, språkstrid … Det er mange elementer og perspektiver i diskusjonen om en statsreform – en statsreform som sterkt ønskes av Flandern og kraftig avvises av det franske samfunnet i Vallonia. I denne kaotiske situasjonen klarer selv ikke flamlendere og vallonere i Belgia alltid å se det store bildet og ender opp med å bruke stereotypiske argumenter om at flamlendere og vallonere ikke går overens. Men dette er ikke et spørsmål om relasjoner mellom mennesker. Det er Belgias struktur som er råtten. Jeg er glad for å ha denne muligheten til å legge fram flamlendernes syn på hvordan dette systemet bør endres, slik at flamlenderne og vallonerne kan gå en lysere framtid i møte.


Den store feilen ble gjort under selve konstruksjonen av Belgia, i 1830. Belgia ble en stat kontrollert av den fransktalende befolkningen, mens flertallet, flamlenderne, ikke snakket fransk, men nederlandsk. Nederlandsk ble ikke anerkjent som språk, ei heller ble flamlenderne anerkjent som et folk. Flamlenderne hadde ingen rett til å bli undervist på sitt eget språk. All kommunikasjon med offisielle institusjoner måtte skje på fransk. Flamlendere ble domfelt på et språk de ikke engang forsto. Forestill deg at du som bor i Norge, ble tvunget til å kommunisere på for eksempel russisk i skolen, med myndighetene, med politiet, i rettssalen …

Denne situasjonen førte til tragedier i den belgiske hæren under første verdenskrig. De flamske soldatene i skyttergravene var under fransktalende offiserers kommando. De misforsto ordrer og mange av dem døde på grunn av denne miskommunikasjonen. Men i skyttergravene møttes samtidig vanlige flamlendere og flamske intellektuelle, og ble bevisstgjort diskrimineringen og urettferdigheten i hele situasjonen. Dette ga den flamske bevegelsen et oppsving.

1900-tallet var flamlendernes frigjøringstid. Flandern ble en framgangsrik region med selvbestemmelsesrett på flere felt. Dette ble oppnådd gjennom en blanding av demokratisk press og statlige reformer fremforhandlet gjennom en åpen dialog med de fransktalende. Den språklige grensen ble trukket i 1960-årene i kraft av en formell overenskomst mellom alle flamske og vallonske parter. Områder med henholdsvis nederlandsk og fransk som offisielt språk ble avgrenset, i tillegg ble et tospråklig område definert (Brussel). Dette gjorde ikke Belgia til et tospråklig land, men til et land med to store samfunn som snakket sine egne språk. Når ulikheten dermed ble avskaffet og samfunnene fikk mer makt, gikk flamlenderne og vallonerne mer og mer i hver sin retning.

I dag tror jeg ikke det finnes et mer komplisert land enn Belgia. Etter statsreformen i 1993 er Belgia fullt og helt et føderalt land. Akkurat som Tyskland har sine «Länder» og Sveits har sine kantoner, har Belgia sine konstitusjonelle distrikter, som kalles regioner og samfunn, hver med sine myndigheter og budsjetter. Landet har tre føderale regioner (Flandern, Vallonia og Brussel) og tre samfunn basert på språket som blir brukt: det flamske, det franske og det tyske samfunnet.

Den flamske regionen og det flamske samfunnet utgjør den flamske føderale staten Flandern. Med Brussel som vår hovedstad har vi maksimal autonomi på flere områder: boligbygging, jordbruk, offentlige arbeider og veivesen, kultur, utdanning, turisme, media, lokale myndigheter … De flamske styresmaktene er jevnbyrdige med de føderale myndighetene (det finnes ikke noe normhierarki) og myndighetene overlapper i prinsippet/teorien ikke (gjensidig utelukkende myndighetsområde).

Denne oppbygningen har gjort det mulig for Flandern å utvikle for eksempel et utdanningssystem på et svært høyt nivå. Flandern gjør det utmerket innen eksport, kreativ økonomi, innovasjon, turistindustrien og så videre. Statsreformene var positive også for Vallonia, som nå innser at de må ta tak i de økonomiske og sosiale utfordringene som ligger foran dem.

Men statsreformene skapte også større og større kompleksitet. Alle forhandlinger endte opp med en «seier» for Flandern (mer autonomi) og en «seier» for Vallonia (mer penger, sterkere føderale myndigheter og flere privilegier for de fransktalende i Flandern). «Seier» pluss «seier» betød mange «tap» på lang sikt for den belgiske konstruksjonen – i landet med intet mindre enn ni parlamenter og seks styresmakter, der ingen viktig avgjørelser kan tas uten at de to folkeslagene samtykker.

Flamlenderne føler det som de har blitt fanget i dette nettet av strukturer, uten å klare å vokse og møte utfordringene alle europeiske land står overfor: arbeidsledighet, pensjonsutbetalinger, innvandring, helsevesenet … Belgiske forsøk på å formulere en langsiktig politikk på disse områdene ender alltid i kommunitære blokkeringer. Mens resten av verden går videre, står Flandern og Vallonia stille.

For eksempel ønsker flamlenderne flere fengsler og strengere tiltak mot kriminalitet, mens vallonerne ønsker en mykere tilnærming. Når det gjelder sysselsetting, har Flandern nærmest mangel på arbeidskraft, mens Vallonia har svært høy arbeidsledighet. Og likevel arbeider bare unntakvis vallonere i Flandern.

Flamlenderne ønsker også å løse trafikkproblemer i Flandern gjennom å investere i jernbanen. Trafikk er svært viktig for den flamske økonomien, i og med vår sentrale plassering i Europa, flyplassen Zaventem (i Brussel) og havnene våre i Antwerpen, Gent og Bruges. Vi har ikke engang lov til å investere i offentlig transport med våre egne penger. Hvorfor? Fordi dette er et belgisk anliggende, og vallonerne har mye mindre trafikkproblemer. De ønsker derfor ikke å øke det offentlige budsjettet til slike investeringer. Ville det ikke vært mer logisk å gi flamlenderne og vallonerne mer autonomi til å løse sine egne problemer på riktig måte?

Dette er grunnen til at Flandern ønsker en «kopernikansk revolusjon» gjennom å flytte begivenhetenes sentrum fra de sentrale, føderale styresmaktene og til forbundsstatene. Dette ville bare vært en tilpasning av systemet til en allerede eksisterende virkelighet. Er det ikke bedre å ha et godt forhold til naboen (selv om man bor i samme bygning – Belgia) enn å måtte dele hus med noen som har en helt annen livsstil og syn på fremtiden?

I dag er situasjonen i Belgia mer problematisk enn noensinne. I Flandern vant partiene som kjemper for større autonomi for forbundsstatene en overbevisende seier i forrige valg. Nesten alle politikere i Vallonia ønsker å styrke det føderale nivået i Belgia. Disse to totalt motsatte ønskene setter de forhandlende parter i en nesten umulig posisjon.

Samtidig som forhandlinger pågår, vil flere og flere vallonere ikke vedgå seg avtalen om språkgrenser og territorialprinsippet fra 1960-årene. De krever spesielle rettigheter for den fransktalende befolkningen i den flamske utkanten av Brussel. Målet deres er tospråklighet i de delene av Flandern der det bor mange fransktalende. Kjernen i problemet er at når vallonere flytter til Flandern, respekterer de ikke at Flandern er nederlandsktalende. Mange av dem snakker ikke et ord nederlandsk, selv etter å bodd flere årtier i Flandern. Etter den vanskelige frigjøringen av det nederlandske språket i Flandern, forsøker de flamske styresmaktene å beskytte den flamske egenarten i Flandern. Alle tiltak i denne retningen anses som en fornærmelse av de fransktalende.

For å få internasjonal støtte i kampen mot statsreformer forsøker de å overbevise internasjonale institusjoner og utenrikskorrespondenter om at fransktalende blir diskriminert i Flandern. Fordi vi snakker nederlandsk. Fordi seks millioner flamlendere har en nederlandsktalende regjering. Vi skjønner det ikke. Gjør du?

Oversatt av Lene K. Hoff