Egentlig burde journalistene og deres redaktører luktet lunta. Når en visstnok allerede grusom orkan har fått navnet Gustav, bør man være litt skeptisk. Grusomme Gustav lyder jo nærmest litt barnebok, og ikke veldig farlig.

Men orkaner fra Atlanterhavet har en praktfull dramaturgi, nyhetsmessig sett. De starter langsomt der ute i havet, bygger seg opp, tar et forspill der de svinger innom Cuba eller Haiti, der fattige mennesker dør og hytter knuses, før den blåser videre over havet, på stø kurs mot USA. Over sjøen bygger den seg gjerne langsomt opp, den blir både kategori tre og fire (selv om medieinflasjonen da allerede har inntruffet, og alle snakker om at den kan bli en ekte femmer.) Bekymrede journalister kan se alvorlige inn i kamera foran hus som spikres igjen, og det hele bygger seg opp så langsomt at spenningen stiger og redaksjonene har tid til å planlegge.

Og så til sist, smeller grusomme Gustav mot kysten og knuse alle byer i dens bane, og drukner hele stater. Eller kanskje ikke. Kanskje skjer det som vanligvis skjer, at orkanen roer seg der den treffer land, at den aldri bygger seg opp til den styrken mediene truet med. Det regner og blåser og stormer, men alt går stort sett riktig bra. Fjellet fødte en mus, og det var mediene som selv bygget fjellet.

Det er da underholdningen begynt, særlig for dem som så amerikanske medier. For har du først bygget fjellet som føder en mus, prøver du så lenge det går å kalle musa en farlig løve. Mediene bygget opp forhåndsreklamen for orkanen Gustav så mye at de kunne ikke bare avlyse katastrofen. Mens alt ble roligere og roligere rundt dem, sto nyhetsankere og reportere med gravalvorlige fjes og insisterte på at det fortsatte kunne bli veldig farlig. Et dike kunne jo kollapse, og det fantes kjøkkengulv som sto under vann. Situasjonen var fortsatt farlig, må vite. Selv om den var nærmest irriterende under kontroll.

Og det er risikoen med nyheter med langtidsvarsel: risikoen er at man blåser dem opp så mye at de blir en flau bris når de treffer land. Men når nyhetsselskapene står der med alle ressursene på plass, må de på et vis forsvare at de er der. De siste som innrømmer at krisen er over er nyhetsredaksjonene som bygget den opp på forhånd. Det er omtrent som at de siste som innrømmer at en kjedelig fotballkamp bare er nitrist, er TV-selskapet som har kjøpt senderettighetene. Investeringen forplikter.

Det farlige med dette for mediene er todelt. Det ene er nettopp at vi kan ende opp med å bruke vår egen dekning til å forsvare at vi har gitt den slik forhåndsomtale. For folk hører jo på mediene: Republikanerne følte seg så truet av Gustav at de avlyste første dag av sitt landsmøte. Ingen medier innrømmer på direkten at deres dekning nok var et tilfelle av "Ulv ulv!"

Den samme effekten ser vi i klimadekningen og klimadebatten. (Og i parentes bemerket husker vel de fleste hvordan alle verdens datamaskiner skulle bryte sammen 1. januar 2000)

Som med orkanen Gustav i USA har mediene vært seg sitt ansvar bevisst og grundig dekket faren for global oppvarming. Men vi har også dramatisert og aktualisert dekningen: Skader som vil komme over mange tiår, oppfattes som de vil komme omtrent neste høst. Konsekvent bruk av worst case - risikoen, gjør at alt som faktisk skjer ser mindre alvorlig ut. Det skal bare en kald vinter med snø, for folk trekker på skuldrene og avlyser klimakrisen. Når dekningen blir for voldsom, blir virkeligheten et fortløpende dementi av faren. Faren er selvsagt like stor, alt skjer bare så mye langsommere enn det blir rapportert. Og gutten som ropte ulv, han ble til slutt spist av ulven. Men ingen dekket dødsfallet,