Lavmælt roman om livets innerste mysterier.

BOK: Ethvert liv bærer fortellinger i seg. Valgene vi gjør, og de vi ikke gjør - utvikler seg til historien om oss selv. Kanskje merker vi ikke underveis hvilke konturer denne historien har, hvordan den brer seg bakover i vår egen slekt, hvilke følger det har fått at våre mødre og fedre også har tatt avgjørelser med store konsekvenser. Tilsynelatende små bevegelser i livet, som til sjuende og sist får en helt uant betydning. Snur vi oss, skimter vi slike linjer som skyggespill i vår egen fortid. I glimt kan vi ane det skjebnesvangre som ligger i situasjoner vi ikke får oversikt over før lenge etterpå. Men da er det for seint og vi må leve livene våre helt ut, så godt det lar seg gjøre.

Jeg forbanner tidens elv

  • Forfatter: Per Petterson
  • Forlag: Oktober Forlag


På sitt beste er romanen den litterære sjangeren som kaster lys over livet, som får mørke punkter til å flamme opp i forklarelsens ildskjær. Det er selvsagt ikke snakk om et regnskap som plutselig går opp, men om en sammenstilling av situasjoner som i sum gir en mening. Som utforsker det store spørsmålet: Hva er egentlig et menneske? Hva betyr det å leve? Hvordan skaper vi våre liv i krysningspunktet mellom valg, skjebne og tilfeldighet? Det kreves ikke nødvendigvis spektakulære situasjoner for å reflektere rundt slike spørsmål. Bare en viss grad av klarsyn. Dikterens oppgave er å se de betydningsfulle konfliktene og skildre dem. Forlagsmannen og aforistiskeren Henrik Groth har en gang sagt: «I gamle dager var en roman en roman. Den handlet om alminnelige mennesker som opplevde merkelige ting. I dag handler romanene om merkelige mennesker som ikke opplever noen ting.» Jeg tror Per Pettersons nye roman, «Jeg forbanner tidens elv», er ei bok Groth ville satt stor pris på.

ARVID JANSEN DUKKET OPP i Per Pettersons debutbok, novellesamlingen «Aske i munnen, sand i skoa» (1987). Fortellingen om ham har fortsatt gjennom romanene «Ekkoland» (1989), «Det er greit for meg» (1992), «Til Sibir» (1996) og «I kjølvannet» (2000) - samtlige av Pettersons bøker, bortsett fra verdenssuksessen «Ut å stjæle hester» (2003). I årets roman er Arvid tilbake. Han er ikke noe «merkelig menneske». Han er en gutt med bakgrunn i arbeiderklassen. Han har vokst opp på østkanten i Oslo med en norsk far og en dansk mor, begge hardtsliten mennesker fra en generasjon som ble voksne i de harde 30-åra og under krigen og deretter bidro til babyboomen på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet, med fire sønner.

Det eneste uvanlige med Arvid er at han har litterære ambisjoner. Han vil bli forfatter. Mens han drømmer om det, utdanner han seg til bibliotekar, men avbryter skolegangen etter at han blir fanget inn av den marxist-leninistiske bevegelsen. Han tar jobb «på gølvet», slik partiet krever. Deretter begynner han å arbeide i en bokhandel i Oslo Sentrum, men beholder skriveambisjonene intakt. Han gifter seg med en ungdomskjæreste og får to døtre. Ingenting av dette er spesielt uvanlig.

UTGANGSPUNKTET FOR «Jeg forbanner tidens elv» er likevel dramatisk nok. Vi er kommet til 1989, Arvid er 37 år gammel. Arvids mor får en kreftdiagnose. Mora reagerer på beskjeden fra sykehuset med spontant å reise hjem til Danmark, til en ikke navngitt by vi gjenkjenner som Fredrikshavn. Der har hun et sommerhus ved havet. Arvid selv står overfor en skilsmisse. Han reiser etter mora til Jylland. Hva vil han oppnå med det? Det ligger noe uoppgjort mellom mor og sønn, en mangel på kontakt, særlig etter at Arvid avbrøt studiene for å følge direktivene til formann Maos norske disipler. I stedet for å gjennomføre ambisjonene om en utdannelse mora aldri hadde fått anledning til å oppfylle, hadde han kastet seg inn i en politisk bevegelse verken faren og mora hadde forståelse for.

I tilbakeblikk, elegant vevet inn i nåtidsplanet, følger vi Arvids lidenskaper i yngre år, både hans politiske aktivitet, hans arbeidsliv og hans forelskelse i jenta som skal bli hans kone. Med mora har han mye felles, særlig i sansen for bøker og film. Likevel føler han at han ikke blir skikkelig sett. Mora beskytter seg bak en usynlig mur, hun bærer på en frustrasjon som hindrer henne i å gi seg over til en sønn som bærer på et taust rop om kontakt. Mora er hans store helt. «Men uansett hva jeg stelte i stand, så likna jeg på faren min». Både i forholdet til mora og i andre situasjoner i livet lider han under en mangel på evne til å ta initiativet. I stedet har han en tendens til å gjøre det som er forventet av ham, en unnfallenhet som fører til selvforakt.

TRÅDENE VEVES SAMMEN og danner et mønster. Når Arvid forstår hvorfor mora har reist til Jylland etter å ha fått den fatale diagnosen, er det som om noen sannheter demrer for ham. Historien er formidlet i jeg-form av Arvid. Han har opplevd det hele, bortsett fra åpningsdelen og en dialog mot slutten, sekvenser som rommer en mulig løsning på gåten. Man får tro at Arvid dikter inn sine egne tolkninger av disse scenene. Som et av sine litterære forbilder, Raymond Carver, er Petterson (og Arvid) på jakt etter de betydningsbærende situasjonene, de øyeblikkene da alt kunne snudd, da hele livet kunne blitt annerledes. En kjede av begivenheter knytter seg til hverandre, men visse lenker i kjettingen er svakere enn andre. Når de brister, gir det kraftig gjenklang.

Et slikt vendepunkt er situasjonen der Arvid skal holde tale for mora på 50 års dagen, men mislykkes fordi han blir for full. Arvid forsøker å gjenopprette det som er tapt, men lykkes bare delvis. Som Arvid uttrykker det et sted i boka: «... straks begynte jeg å savne det, som det engang hadde vært, som det hadde kunnet bli, men alle somrene var borte, og ikke bare fordi jeg hadde glemt dem etter femogtjue år, men fordi det ikke lenger var noen vits i å huske dem.» Det som gjenstår, er å «forbanne tidens elv», et sitat fra et av Mao Zedongs dikt, en knyttneve rettet mot selve tilværelsens vilkår. Tida, denne «sten som bestandig faller», for å sitere Olaf Bull. Til sjuende og sist handler det om døden.

ELVER SOM YANGTSEKIANG og Rio Grande blir referert til i teksten, likeledes diktere fra Erich Maria Remarque til Tu Fu, fra Victor Hugo til Ernest Hemingway, som Arvid sporer en «smålighet» hos, som «jeg til stadighet kunne se dukke opp i det forfatterskapet». Stilistisk har Petterson likevel lært mye av Hemingway. Hemmeligheten bak hans medrivende språk ligger i den virtuose vekslingen mellom korte, sterke setninger og lange, suggestive formuleringer, atskilt med komma eller en manende bruk av bindeleddet «og». På denne måten gjør Petterson det alminnelige til noe unikt i tilværelsen. Ikke ved å forklare at det er det, men ved å vise det fram og la leserens reaksjon ligge som et minefelt mellom ordene.

Forholdet mellom mor og sønn har tapet som et bærende tema. Denne opplevelsen av noe uforløst som frambringer så mye smerte, skyld, anger og vemod. Men spenningen i fortellingen holdes også oppe gjennom den dyktig redigerte kontrasten mellom fortid og nåtid. Bokas kulisser rommer også en effektiv kontrast, i spennet mellom en nesten topografisk skildring av Oslo by og en lyrisk impresjon av det vindblåste, men vakre Jylland-landskapet i november.

HVOR GÅR VEIEN VIDERE for Arvid Jansen? Det fins flere kapitler igjen. Per Petterson gjør sine erfaringer om til litteratur på en enestående måte. Den rørende sluttscenen er tvetydig. I spennet mellom Mao og mor, har Arvid valgt mora. Som det heter et sted i boka, der Arvid gjør sitt livs hittil sterkeste forsøk på å imponere henne: «Livet mitt lå foran meg. Ingenting var avgjort.»

 

Les også

Søk i skattelistene

 

 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no