I dag har digitale bilder erstattet illustrasjoner og maleri som verktøy for formidling av vitenskap. Naturvitenskapen begynner å bli svært detaljert, og det er vanskelig å henge med. Møtet mellom kunst og vitenskap gjør formidlingen og opplevelsen av naturvitenskap bredere og mer interessant for publikum.
Formidling er viktig for at folk skal vite hva forskning betyr for oss i vårt daglige liv og samfunnet som helhet. Vitenskapsformidling kan også bidra til å legitimere behovet for å øke ressursene til forskning. I dag krever hver nisje i naturvitenskapen ekspertkompetanse på teknisk utstyr, på kunnskap og på nye metoder. Formidling av vitenskap blir dermed vanskeligere. Derfor ser fagmiljøene et behov for å tenke nytt. Bruk av nye formidlingsformer, slik som kunst, har et stort potensial i denne sammenheng.
Noen vil kanskje sette kunst og vitenskap opp mot hverandre. Kunst er en måte å tilnærme seg virkeligheten på, mens vitenskap er en annen. Om kunst og vitenskap ikke utfyller hverandre fullstendig, har de mange fellestrekk. Drivkraften i både kunst og forskning er den grunnleggende nysgjerrigheten på omgivelsene. De har til felles et ønsket om å formidle et inntrykk eller en observasjon, og det å lage eller finne på noe nytt. Derfor må både forskeren og kunstneren være kreative, i hånd og i tanke.
I flere århundrer var illustrasjoner og maleri de viktigste verktøyene for formidling av vitenskap. Vitenskapsmannen og kunstneren Leonardo da Vinci (1452-1519) gjorde ny kunnskap om menneskets anatomi kjent ved å male sine observasjoner fra obduksjonsbordet. Den tyske biologen Ernst Haeckel (1834-1919) var så fascinert av naturens symmetri at han tegnet over 1000 detaljrike illustrasjoner av organismer i havet. Bergenseren Johan L. Losting (1810-1876) gjorde et stort arbeid med å illustrere pasienter som led av den groteske sykdommen spedalskhet. Kunst og vitenskap har således noen felles historiske og kunsthistoriske utgangspunkt.
Parallelt med Lostings illustrasjoner, ble fotografiet utviklet. Teknologien har hatt en enorm betydning for dokumentasjon av forskning. Etter at digitale kamera kom på markedet på 90-tallet har elektroniske bilder erstattet illustrasjoner og maleri som verktøy for formidling av vitenskap. Man trenger ikke lenger være multikunstner slik som da Vinci – matematiker, anatomiker, maler, skulptør og skribent – for å kunne forske og formidle. Kunst og vitenskap har utviklet seg i to retninger, og forskerne har mistet mye av kontakten med miljøene som er utdannet i formidling. Jeg tror tiden er inne for nye samarbeid mellom kunstnere og forskere – og vi har mye å lære av hverandre.
Mar-Eco er et ferskt eksempel på et vellykket samarbeid. Prosjektet har engasjert forskere fra 16 ulike nasjoner, deriblant ved Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen. Prosjektet har som mål å øke kunnskapen om dyrelivet langs atlanterhavsryggen. Som en viktig del av prosjektet står vitenskapsformidling til et bredt publikum. Den anerkjente billedkunstneren Ørnulf Opdahl ble i 2004 engasjert i prosjektet, og var med på tokt med forskere fra Bergen. Om bord malte kunstneren de ulike artene som ble hentet opp fra dyphavet. I tillegg har naturfotograf David Shale avbildet organismene, og jazzmusiker Oded Ben-Horin har komponert musikk inspirert av prosjektet. NRK har laget en dokumentar om dyphavslivet og et dataspill knyttet opp mot prosjektet er under utvikling. Både i Brasil og på Azorene er det laget graffitikunst med utgangspunkt i prosjektet. Med andre ord, formidling med flere kunstformer i bruk; musikk, film, foto og malerier. Og det fungerer! På 4 år har Mar-Eco prosjektet fått massiv mediedekning både nasjonalt og internasjonalt. Ikke minst har vandreutstillingen tilknyttet prosjektet, som er en møteplass mellom kunst og vitenskap, vært utslagsgivende for den store interessen blant folk flest. Forskerne innså hvor viktig formidling var – og ikke minst at kunst kan brukes i denne sammenhengen.
Mitt eget forskningsfelt, molekylærbiologi, er en annen nisje i naturvitenskap. Studier av molekyler og celler har gitt mye ny kunnskap de siste 50 åra. Vi har blant annet funnet sammenhengen mellom molekyler og en rekke sykdommer, menneskets gener er identifisert, vi har kjennskap til fosterets utvikling og vi har deltatt i utviklingen av nye vaksiner. Likevel, det som slår meg mest er hvor inderlig vakker verden er, selv på det molekylære nivået. Som L. H. Hartwell sa etter at han mottok Nobelprisen i medisin i 2001: «Vi bare beskriver naturens skjønnhet, og den blir ikke mindre vakker av den grunn». Med dette som inspirasjon, ble grunnlaget for utstillingen MolekylART lagt. Utstillingen vises ved Bergen museum under Forskningsdagene, og er både en opplevelse i seg selv og en mulighet for å lære mer om molekylærbiologi. Forskere og kunstnere har gått sammen om å gi en spennende og estetisk opplevelse av vitenskap – med vakre bilder av organismer, celler og molekyler i alle naturens farger og formasjoner. Det er også laget en film og musikk inspirert av cellers død.
Kunstnerens opplevelse av naturen er kanskje en annen enn naturviterens? Biolog og kunstner Harald Kryvi gjengir motivene på en svært nøyaktig måte slik at de kan oppfattes som en vitenskapelig dokumentasjon. Men kunstnerne som lar seg inspirere av vitenskap, har ikke nødvendigvis en vitenskapelig «sannhet» som fokus. Kunstner Gitte Sætre sa i sin åpningstale av utstillingen Divine Proportions: «Biologen Gjert Knutsen og jeg er enige om at alger er dypt fascinerende, men nok på litt forskjellige grunnlag.» Knutsen er spesialist på algeforskning, og åpnet laboratoriet sitt for Sætre. Hun hadde lenge vært fascinert av havets kraft og dets farger, før algene fanget hennes oppmerksomhet: «Algene er, utover det å være ekstremt vakre, et symbol på liv og livets evinnelige bevegelige sammenhenger».
At naturen er en inspirasjonskilde er ikke noe nytt. Landskap, fenomener, vær og årstider har inspirert kunstnere i århundrer. Ikke minst har mennesker og dyr vært motiver i kunst. De former som kommer til syne i organer, vev og celler er like fascinerende. Funksjoner og bevegelser til ulike celler og molekyler kan gi grobunn for ideer. Med dette vil jeg oppfordre kunstnerne til å delta i vitenskapsformidlingen. Nye tilnærminger og kontekster øker overføringsverdien av formidlingen til allmennheten og kan trekke til seg et nytt og større publikum.
Formidling er viktig for at folk skal vite hva forskning betyr for oss i vårt daglige liv og samfunnet som helhet. Vitenskapsformidling kan også bidra til å legitimere behovet for å øke ressursene til forskning. I dag krever hver nisje i naturvitenskapen ekspertkompetanse på teknisk utstyr, på kunnskap og på nye metoder. Formidling av vitenskap blir dermed vanskeligere. Derfor ser fagmiljøene et behov for å tenke nytt. Bruk av nye formidlingsformer, slik som kunst, har et stort potensial i denne sammenheng.
Noen vil kanskje sette kunst og vitenskap opp mot hverandre. Kunst er en måte å tilnærme seg virkeligheten på, mens vitenskap er en annen. Om kunst og vitenskap ikke utfyller hverandre fullstendig, har de mange fellestrekk. Drivkraften i både kunst og forskning er den grunnleggende nysgjerrigheten på omgivelsene. De har til felles et ønsket om å formidle et inntrykk eller en observasjon, og det å lage eller finne på noe nytt. Derfor må både forskeren og kunstneren være kreative, i hånd og i tanke.
I flere århundrer var illustrasjoner og maleri de viktigste verktøyene for formidling av vitenskap. Vitenskapsmannen og kunstneren Leonardo da Vinci (1452-1519) gjorde ny kunnskap om menneskets anatomi kjent ved å male sine observasjoner fra obduksjonsbordet. Den tyske biologen Ernst Haeckel (1834-1919) var så fascinert av naturens symmetri at han tegnet over 1000 detaljrike illustrasjoner av organismer i havet. Bergenseren Johan L. Losting (1810-1876) gjorde et stort arbeid med å illustrere pasienter som led av den groteske sykdommen spedalskhet. Kunst og vitenskap har således noen felles historiske og kunsthistoriske utgangspunkt.
Parallelt med Lostings illustrasjoner, ble fotografiet utviklet. Teknologien har hatt en enorm betydning for dokumentasjon av forskning. Etter at digitale kamera kom på markedet på 90-tallet har elektroniske bilder erstattet illustrasjoner og maleri som verktøy for formidling av vitenskap. Man trenger ikke lenger være multikunstner slik som da Vinci – matematiker, anatomiker, maler, skulptør og skribent – for å kunne forske og formidle. Kunst og vitenskap har utviklet seg i to retninger, og forskerne har mistet mye av kontakten med miljøene som er utdannet i formidling. Jeg tror tiden er inne for nye samarbeid mellom kunstnere og forskere – og vi har mye å lære av hverandre.
Mar-Eco er et ferskt eksempel på et vellykket samarbeid. Prosjektet har engasjert forskere fra 16 ulike nasjoner, deriblant ved Havforskningsinstituttet og Universitetet i Bergen. Prosjektet har som mål å øke kunnskapen om dyrelivet langs atlanterhavsryggen. Som en viktig del av prosjektet står vitenskapsformidling til et bredt publikum. Den anerkjente billedkunstneren Ørnulf Opdahl ble i 2004 engasjert i prosjektet, og var med på tokt med forskere fra Bergen. Om bord malte kunstneren de ulike artene som ble hentet opp fra dyphavet. I tillegg har naturfotograf David Shale avbildet organismene, og jazzmusiker Oded Ben-Horin har komponert musikk inspirert av prosjektet. NRK har laget en dokumentar om dyphavslivet og et dataspill knyttet opp mot prosjektet er under utvikling. Både i Brasil og på Azorene er det laget graffitikunst med utgangspunkt i prosjektet. Med andre ord, formidling med flere kunstformer i bruk; musikk, film, foto og malerier. Og det fungerer! På 4 år har Mar-Eco prosjektet fått massiv mediedekning både nasjonalt og internasjonalt. Ikke minst har vandreutstillingen tilknyttet prosjektet, som er en møteplass mellom kunst og vitenskap, vært utslagsgivende for den store interessen blant folk flest. Forskerne innså hvor viktig formidling var – og ikke minst at kunst kan brukes i denne sammenhengen.
Mitt eget forskningsfelt, molekylærbiologi, er en annen nisje i naturvitenskap. Studier av molekyler og celler har gitt mye ny kunnskap de siste 50 åra. Vi har blant annet funnet sammenhengen mellom molekyler og en rekke sykdommer, menneskets gener er identifisert, vi har kjennskap til fosterets utvikling og vi har deltatt i utviklingen av nye vaksiner. Likevel, det som slår meg mest er hvor inderlig vakker verden er, selv på det molekylære nivået. Som L. H. Hartwell sa etter at han mottok Nobelprisen i medisin i 2001: «Vi bare beskriver naturens skjønnhet, og den blir ikke mindre vakker av den grunn». Med dette som inspirasjon, ble grunnlaget for utstillingen MolekylART lagt. Utstillingen vises ved Bergen museum under Forskningsdagene, og er både en opplevelse i seg selv og en mulighet for å lære mer om molekylærbiologi. Forskere og kunstnere har gått sammen om å gi en spennende og estetisk opplevelse av vitenskap – med vakre bilder av organismer, celler og molekyler i alle naturens farger og formasjoner. Det er også laget en film og musikk inspirert av cellers død.
Kunstnerens opplevelse av naturen er kanskje en annen enn naturviterens? Biolog og kunstner Harald Kryvi gjengir motivene på en svært nøyaktig måte slik at de kan oppfattes som en vitenskapelig dokumentasjon. Men kunstnerne som lar seg inspirere av vitenskap, har ikke nødvendigvis en vitenskapelig «sannhet» som fokus. Kunstner Gitte Sætre sa i sin åpningstale av utstillingen Divine Proportions: «Biologen Gjert Knutsen og jeg er enige om at alger er dypt fascinerende, men nok på litt forskjellige grunnlag.» Knutsen er spesialist på algeforskning, og åpnet laboratoriet sitt for Sætre. Hun hadde lenge vært fascinert av havets kraft og dets farger, før algene fanget hennes oppmerksomhet: «Algene er, utover det å være ekstremt vakre, et symbol på liv og livets evinnelige bevegelige sammenhenger».
At naturen er en inspirasjonskilde er ikke noe nytt. Landskap, fenomener, vær og årstider har inspirert kunstnere i århundrer. Ikke minst har mennesker og dyr vært motiver i kunst. De former som kommer til syne i organer, vev og celler er like fascinerende. Funksjoner og bevegelser til ulike celler og molekyler kan gi grobunn for ideer. Med dette vil jeg oppfordre kunstnerne til å delta i vitenskapsformidlingen. Nye tilnærminger og kontekster øker overføringsverdien av formidlingen til allmennheten og kan trekke til seg et nytt og større publikum.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen