BOK: Jan Kjærstads nye roman, «Jeg er brødrene Walker», gir assosiasjoner til «Forføreren» fra 1993. Liknende situasjoner og tanker bringes til torgs, for eksempel tanken om at det helt usannsynlige plutselig en dag kan skje.

Begge leseropplevelsene preges av svingninger. I ett øyeblikk imponeres man av kunnskapstilfanget og oppkommet av historier. I neste forbauses man av Kjærstads vilje til å bake inn trivielle anskuelser og flaue bilder. Som når Jonas Wergeland i «Forføreren» grubler på hva som er «tilværelsens klitoris». Eller når Odd fra årets roman tenker at han er «en spydspiss formet som et hav».

Oslo på 1980-tallet
I årets bok er denne tilbøyeligheten til å blande det høye og lave, som ofte har plassert Kjærstad i postmodernistenes leir, lettere å like. Dels fordi historien i hovedsak fortelles av en tenåring, og dels fordi humoren i forfatterblikket er mer markant. Dermed kan man smile av litt banal språkmoro, som når Odd avvises grundig av flammen Mia: «En trikk kjørte forbi, som for å markere at toget hadde gått.»

Odd er en typisk femtenåring. Så skjer det forunderlige: Han tryner durabelig på sykkel og tankene tippes ut av kurs. Han opplever en åpenbaring. Det er som koblinger og småeksplosjoner i hjerne- og nervesystem gjør ham i stand til å se nye åpninger. Tanken utvides, og Odd ser ting fra flere perspektiver. Foran speilet om kvelden tenker han: Jeg er brødrene Walker.

Hendelsen kaller han Tuvalu. Selv om tankene også etter dette sykkelveltet kretser om de samme ungdommelige problemene – den deilige nabofruen, vakker-skumle Mia og distansen mellom foreldrene – er tankekraften og motet hans et helt annet. Som brødrene Walker (et navn med flerfoldige maskuline referanser) setter Odd seg fore å være redningsmann: Han skal redde bestevennens lillebror og foreldrenes ekteskap. Og han skal redde Oslo fra bokbombe-mannen.

Romanen er i hovedsak Odds skrivehefter fra før og etter Tuvalu-hendelsen. Forandringen i skriften er merkbar. De første skribleriene viser en fremmelig fjortis med et fantasirikt språk og selvinnsikt nok til å korrigere seg selv med overstrykninger. Heftene Odd skriver etter Tuvalu er modnere, med språkkunnskap og refleksjoner uvanlige for en unggutt. Odd føler seg «plugget inn i en bevissthet jeg ikke skulle eie før om ti-femten år».

Dobbeltspiral
I tillegg til disse heftene består romanen av Odds odde og kostelige intervjuer med fremmede, samt svarene han skriver til rådville, i en magasinspalte om kjærlighet. Men romanen har også et annet tidsplan og en annen historie. I den fortellingen må Odd, nå voksen statsleder, klekke ut en plan mot terrortrusselen som plutselig rammer Norge. Slik får Kjærstad igjen lagt inn kommentarer om norsk særart. For Odd er situasjonen presserende: Det usannsynlige og utenkelige er skjedd. Hvor er ungdomstidas kreative tanker nå?

Kjærstad konsentrerer romanene sine om noen få motiver og metaforer, gjerne en figur. I trilogien om Jonas Wergeland var hjulet et sentralt bilde for fortellingen, med hjulets nav som det avgjørende øyeblikk. I «Jeg er brødrene Walker» er havet en viktig metafor. Men viktigst er dobbeltspiralen; figuren vi kjenner fra tegninger av et DNA-molekyl, med to tråder som tvinner seg sammen i en spiral.

Sammenkveilet
Bildet illustrerer romanens sammenkveilede historier og er også et symbol for koblingene som må skje mellom to tankelinjer, for at kreativitet skal oppstå. Figuren peker også på dobbeltmotivet som går igjen – i form av tvillinger, dobbeltagenter, tvillingskjebner, tvisyn og øyet for tilværelsens ma-ma, som Odd kaller det; dobbeltheten i alt.

Det er også en dobbelthet i Odds nye blikk. Han er ikke bare «jeg og jeg», altså brødrene Walker. Han kan være «jeg og jeg» og «jeg og jeg», og ikke alle er gode. Det oppdager han sammen med bestekompisen i utforskingen av en jevnaldrende jente. Det kinesiske tegnet som Odds resignerte religionsforsker av en far trekker fram, sier noe av det samme. Tegnet for krise (jamfør Odds oppvåkning) betyr både mulighet – og fare.

Nett av betydninger
Villniset av tegn og bilder skaper artig hodebry, men det store mønsteret framstår som litt ullent. Derimot er karakterene og skildringen av Odds relasjoner i særklasse. Beskrivelsen av far-sønn-forholdet, av læreren som blir kalt «Gamle Hellas» og bestevennens lillebror med den enorme fantasien, er veldig god. De har en del sorg i seg, Kjærstads personer.

Romanen er assosiativ i formen, men mindre omstendelig enn Kjærstad på sitt ivrigste. Moralen derimot, er kjent fra tidligere bøker: Bekjemp skråsikkerheten (AKP-ml bevegelsen får sitt), ta vare på fantasien og tankekraften fra ungdommen – den kan en dag redde deg.