De siste tiåra har miljøbevegelsen vært en sentral drivkraft for å sette natur, dyreliv, og vårt felles klima på den globale politiske dagsorden. Fra å være noen radikale aksjonister som forsøkte å stoppe atomprøvesprengninger, har f.eks. Greenpeace utviklet seg til å bli en internasjonal organisasjon med enorm påvirkningskraft, og med betydelig politisk innflytelse. Sammen med andre miljøorganisasjoner argumenterer de klart og tydelig i den offentlige debatten, både gjennom massemediene og gjennom mindre leste (men nesten like viktige) høringsuttalelser. I tillegg til verbale konfrontasjoner, er de heller ikke motvillig til å sende ut aktivister med TV kameraer på slep i høyt profilerte aksjoner.


Det er uproblematisk med engasjerte samfunnsborgere, både i form av moralens voktere, aktivister og bevegelser av ulike typer. Dette er viktige og nødvendige elementer i alle demokratiske samfunn. Derimot blir det problematisk når miljøbevegelsen forsøker å framstå med samme legitimitet som fagfolk og forskere. Såkalte forskningsbaserte rapporter om klima fra naturvernorganisasjoner bærer knapt mer tyngde enn bestillingsverk fra oljeindustrien: Konklusjonen er som regel forutbestemt i begge tilfeller.

Jordas klima er et fantastisk rikt system, som selv ikke de fremste eksperter kan hevde å forstå fullt ut. Forståelsen vår forkludres videre av utallige forsøk på «enkle» forklaringer som passer i dagspressen. I denne sammenhengen blir det nærmest umulig for den alminnelige person å vite hvilke argumenter som holder vann.

Ved å kle seg samtidig både som fagfolk og engasjerte borgere, har Greenpeace formet samfunnsdebatten med forutinntatte holdninger. De har torpedert forskning på utslipp av CO{-2} i hav. De har ubetinget motsatt seg all utnytting av energi fra atomkraft. Det siste utspillet er en påstått forskningsbasert rapport med tittel: «Falske håp – hvorfor CO{-2}-fangst og lagring ikke vil redde klimaet» (False Hope – Why Carbon Capture and Storage won’t save the climate, mai 2008), som forsøker å undergrave et av de viktigste (og mest realistiske) redskapene vi har i kampen mot økte CO{-2}-utslipp, og den påfølgende globale oppvarmingen.

I «Falske håp»-rapporten hevder Greenpeace at CO{-2}-håndtering er en teknologi som tidligst kan få betydning i 2030 (altså for langt fram i tid), er for dyr, og innebærer for mange risikoelementer. De konkluderer derfor med at forskning og utvikling rundt denne teknologien er en feilsatsing. Greenpeace sier at rapporten er basert på uavhengig og fagfellevurdert forskning, noe som også er riktig dersom en leser referanselisten i rapporten. Leser en derimot rapporten grundig, og holder argumentasjonen opp mot en vitenskapelig standard, faller påstandene igjennom; Teknologien er ikke for langt fram i tid: Vi har lagret CO{-2} under Nordsjøen i 12 år, og CO{-2}-rensing skal installeres på Mongstad i 2011. Det er ikke for dyrt: Ingen fornybare energikilder kan konkurrere med fossile brensel uten subsidier, og per i dag er f.eks. solenergi dyrere enn CO{-2}-håndtering. CO{-2}-lagring er allerede en realitet i Norge som et resultat av CO{-2}-skatt, og videre forskning vil utvilsomt drive kostnader ned både på CO{-2}-håndtering så vel som fornybare energikilder.

Greenpeace sitt siste argument om at lagring er for usikkert, er bl.a basert på et resonnement som er direkte feilaktig og på mange måter typisk for hele rapporten. Her siterer de det internasjonale klimapanelet, som vurderer at en lekkasje i forbindelse med lagring på omtrent 1% i et 100-1000 års perspektiv kan være realistisk og må forventes. Men når Greenpeace skal regne ut hvor mye dette er i virkelige tall, bruker de 1% per år. Dette er en rate som jo er 100-1000 ganger høyere! I tillegg til å bruke kildematerialet feil, viser Greenpeace en total mangel på forståelse for de fysiske prosessene som er innblandet: En lekkasjerate på 1% per år lar seg ikke opprettholde over tid fra et geologisk lagringsreservoar.

Verden står overfor en enorm utfordring: Milliarder av mennesker drømmer om et liv i vestlig luksus, og vesten higer etter fortsatt vekst. Dette manifesterer seg i en 3% årlig økonomisk vekst på verdensbasis, en vekst som har vært overraskende stabil over flere tiår. Motoren bak denne veksten har vært en kontinuerlig foredling av energibruk. Hver person i den vestlige verden forbruker nå i snitt nærmere 100 ganger så mye energi som det den samme personen spiser i mat. Mesteparten av denne energien kommer fra fossile brennstoff. Kina alene bygger ett til to nye kullkraftverk per uke, så en stor del av verdens energi vil fremdeles komme fra fossile brennstoff i de nærmeste tiåra.

Forbrenning av fossile brennstoff fører med seg CO{-2}-utslipp. Dette gir oss bare to valg, vi kan slippe CO{-2} ut i atmosfæren, slik vi har gjort siden den industrielle revolusjonen startet, eller forsøke å fange CO{-2} for deretter å lagre CO{-2} under bakken (hvor mesteparten av de fossile brennstoffene opprinnelig kom fra!).

Greenpeace lever i en utopisk verden, hvor disse realitetene tydeligvis ikke blir registrert. De har helt rett i at nullutslipp av CO{-2} ikke kan oppnås uten fornybare energikilder. De har helt rett i at vi trenger å bedre energieffektiviteten. Og det stemmer at høyt utviklede land bør gå foran med framtidsrettet forskning og innovasjon. Men det endrer ikke det faktum at hydrokarboner er den billigste, meste fleksible energikilden tilgjengelig for mennesker, og kommer til å bli brukt i stadig økende grad i overskuelig framtid. Hvis vi ikke utvikler vitenskap og teknologi rundt CO{-2}-håndtering, er sjansen for at Kina sine kullkraftverk reduserer sine CO{-2}-utslipp lik null.

Verdens energi- og miljøutfordringer kan bare løses ved å la alle monner dra. La det være gjennom forskning og utvikling av fornybare energikilder som fosser, vind, sol, bølger, og varme fra jordas indre; eller gjennom utvikling av sikker og miljøvennlig atomkraft. I dette perspektivet er det likevel farlig å tape synet av den viktigste realiteten, som er at fossile brennstoff fremdeles vil være den sentrale energibæreren i overskuelig framtid. Skal vi kunne nå våre mål om reduserte CO{-2}-utslipp blir dermed CO{-2}-fangst og -lagring en teknologi vi ikke kan klare oss uten. For hver dag vi krangler og undergraver forskning og utvikling rundt denne teknologien, kommer også de mulige konsekvensene en dag nærmere.
 

Søk i skattelistene

 
 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Rocky av Martin Kellerman

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Martin Kellerman martin_kellerman@hotmail.com