TV: Høstens trend er klar: Storbykvinne i skjærgården. Ellers er alt lov, som det heter i moteblekkene. Nei da, alt er ikke lov. Det fins visse rammer. Blant annet må hver episode vare i underkant av én time og vises fram i beste sendetid. Stikkordet er «storsatsing» - det vil si at handlingen må engasjere flest mulig, gjerne hele storfamilien. Ikke minst gjelder dette TV 2, og det er derfor gledelig å kunne mene at reklamekanalens skjærgårdsdrama med storbykvinne er bedre enn NRKs ditto.

Berggrens håndverk
Mens «Himmelblå» er mer hektisk, våger «Hvaler» å være ettertenksom. Mens NRK anstrenger seg for å være morsom, er humoren mer underfundig på TV 2. Eller kanskje synes jeg bare at karakterene på «Hvaler» virker smartere.

I så fall har Arne Berggren en del av ansvaret. Det er liksom hans serie og det merkes ved at det er langt mellom de unødvendige eller unaturlige replikkene. Berggren er bevisst på at dialogen skal bildelegges før produktet er ferdig, noe som ikke er en selvfølge innen tv-drama.

I detaljene
Tempoet er til dels meditativt; vi får tid til å føle at vi er på Hvaler. Og det hjelper selvsagt å ha ansiktet til Charlotte Frogner, som spiller 29 år gamle Maria Blix, nyutdannet psykolog fra Oslo. Hun kommer tilbake til barndommens Hvaler for å delta i sin fordrukne fars begravelse. Kameraet liker å hvile ved Frogners ansikt, nysgjerrig på hva hun tenker.

Så hvorfor denne høsttrenden med å sende damene ut av byen? Er det en lengsel etter et «enklere» liv? Ønsker man å minne oss om vår nære og mindre urbane fortid? Selvsagt er det også et dramaturgisk grep - færre distraksjoner, konsentrasjon om de nære ting og det menneskelige drama.

Det er tilsynelatende flust med «gærninger» på Hvaler - visstnok én per episode, som Maria skal kurere. Det kan kanskje bli vel mange happy endings etter hvert.

Vi får håpe det skjærer seg for noen, men må trolig nøye oss med at vi for en gangs skyld får et skjærgårdsdrama med litt drama som kontrast til de glattpolerte svabergene.