Ketil Bjørnstad møter forfatter Kolbein Falkeid til den gode samtalen. Resultatet er en knakende god samtalebok om poesi, levd liv og kosmos.

Ukas bokanmeldelser.

«Kolbein Falkeid - et nærbilde»

  • Forfatter: Ketil Bjørnstad
  • Forlag: Cappelen Damm
BOKA: «Kolbein Falkeid - et nærbilde» av Ketil Bjørnstad.

BOKA: «Kolbein Falkeid - et nærbilde» av Ketil Bjørnstad.
Omslag: CAPPELEN DAMM



BOK: Smedasundet. Den trange heisen skrangler nedover i mørket. Et dikt signert Halldis Moren Vesaas på heisveggen. Kolbein Falkeid åpner opp hjemmet i Haugesund for den gode samtale med korte innsmett av pulverkaffe, rullings og kringler.

Kolbein Falkeid vil neppe like å bli kalt en profet i eget land, men vi kan jo moderere det i retning en stor poet i eget land.

Noen vil kanskje rive av seg fritidsbarten over anmeldelsens tittel: «Norges Neruda» - denne store chilenske dikter som blant annet tilsto at han hadde levd - men Falkeid tilstår også å ha et langt og levd liv på sitt rulleblad.

Søkende åndsmennesker
Kolbein Falkeid i møte med Ketil Bjørnstad er et møte mellom to søkende mennesker uten at det blir fremmedgjørende og åndssnobbete. Grunntonen i boka er blå, men beaten er genuint fylt av menneskelig godhet.

På denne måten henger vi som lesere med opp til Orions Belte og vi blir like lett med denne samtalereisen inn i det mikrokosmologiske for å «se atomene». Eller var det omvendt?

Visdom i tekstene
Nei, de av oss som har funnet en annen måne i Falkeids dikteriske univers (og tatt samme heisen ned i kjellerleiligheten til pulverkaffe og kringle) finner en visdom i teksten på mange plan som gjør oss melankolsk lykkelige. Til tross for den underliggende tristessen.

For det var behov for store doser sorgbearbeidelse etter at familien Falkeid mistet datteren Helga. Lyrikeren maktet med diktsamlinga «En annen sol» å bli en nødvendig døråpner inn i en mørk og tabubelagt ventehall for svært mange mennesker som har opplevd å miste et det kjæreste man har, et barn. Bjørnstad og Falkeid kretser ofte innom Helgas liv, sykdom og død, men samtalene bikker aldri over intimitetens tyranni.

Sikker penneføring
Bjørnstad er jo den smått «irriterende flinke» som har preget norsk kulturliv med et vell av solide plateinnspillinger og reisetaska full av ymse forskjellige litteraturøvelser siden Haakon Lie gikk av med pensjon.

I møtet med Kolbein Falkeid framstår forfatter Bjørnstad behagelig lite pretensiøs og med en stringent penneføring.

Falkeid var i sin ungdom en tur til sjøs, men det er smått feil å kalle ham havets dikter. Men blant delfiner langs ripa ble hans fascinasjon for stjernehimmelen fattet. Den som virkelig ga ham gløden for astronomien var kollegalyriker Harald Sverdrup.

Falkeid er raus i sin omtale av sitt poetiske nettverk. Han kjenner, og har kjent de fleste, som er verdt å låne lesedeler av livet til: nevnte Sverdrup, den irske nobelprisvinneren Seamus Heaney, Kate Ness, Stein Mehren, Georg Johannesen, Rolf Jacobsen og Hans Børli for å nevne et sobert knippe.

Bokvenner
Bjørnstad er ikke nesegruse i sin beundring, han foretar ikke en Hallgrim Berg i møtet med en forfatterkollega han respekterer, men Bjørnstad stiller kloke og åpne spørsmål.

Bjørnstad har de litterære referansene inne og den poetiske viten i seg til å drive samtalen hit. Og litt dit. Varsomt. Nennsomt. Opp og ned. Rive og slite en tanke for å riste ut det innerste fra sjelens hjørneskap, men uten at lesetråden mistes.

Det blir i sum prosaisk soliditet, en journalistisk portrettkunst vi ikke altfor ofte ser i dagens aviser.

Boka avrundes med en featurevri. Bjørnstad går i regn og motvind tilbake til hotellet. Han tenker på hvordan han i all verden skal slutte boka. Han gjør det med et av mange dikt signert Falkeid: pur nytelse.

NB: Kolbein Falkeids første ordentlige dikt på trykk ble var her i Dagbladet i 1956. Noe riktig har da vi også gjort.

LES OGSÅ:

  • Disse bøkene selger best akkurat nå

  • Flere bokanmeldelser

  • Dagbladet.no/litteratur

  •  

    Les også