Dagbladet Magasinet hadde lørdag 27. september en meget interessant og tankevekkende artikkel om norske samfunnstoppers fascinasjon og støtte til en av verdens mest autoritære maktinstitusjoner, nemlig den katolske kirke. Det gir grunn til adskillig ettertanke når en hel liten armè av norske konvertitter nokså ukritisk tiljubler en kirke som er temmelig reaksjonær i sitt verdisyn og som er mot abort, homofili, skilsmisse og prevensjon.

Men konvertittene mangler ikke mot. De har i sannhet frekkhetens nådegave når Dagbladet får konvertittene til å beskrive Den norske, lutherske statskirken; Den er nemlig «blodfattig og byråkratisk» (Peter Butenschøn), «veldig utvanna» (Astrid Gunnestad) og den katolske kirken «vingler ikke så mye som Statskirka» (Maria Aaen). I følge den katolske biskopen Bernt Ivar Eidsvig er biskop Kvarme «liberal» og i følge konvertitten Arne Berggren kan verken Gunnar Stålsett eller undertegnede «nesten ikke engang regnes som kristne». Berggrens uttalelser om Stålsett og meg er i ettertid blitt modifisert.

Det er påfallende hvordan konvertittene unnskylder seg eller bagatelliserer de mange kritiske spørsmålene Dagbladet Magasinet reiser i sin artikkel. Ganske betegnende svarer Terje Osmundsen at «kirkas meninger er kjent og ikke noe man bør gjøre en stor sak ut av» og Peter Butenschøn opplever at takhøyden i den katolske kirken er «tilstrekkelig». Dette blir for enkelt og unnvikende. Jeg savner et sterkt og klart engasjement mot de autoritære og lite inkluderende holdningene den katolske kirke har stått for, og som de fremdeles forfekter.

Jeg har stor respekt for menneskers tro og livssyn, og ingen har lov til å dømme andres tro. Men alle konvertittene som står fram i Dagbladet har valgt å melde seg inn i et kirkesamfunn som dessverre står for verdier og holdninger som går på tvers av både demokratiet og menneskerettighetene. Derfor bør de utfordres på hvorfor de stilltiende aksepterer kirkens verdisyn og ikke protesterer mot diskrimineringen og undertrykkelsen som skjer med kirkens velsignelse.

I fjor inngikk den katolske kirken i staten California i USA et historisk forlik. Roger Mahoney, erkebiskop i Los Angeles, visste om misbruket av minst 500 barn, barn utsatt for overgrep av katolske prester. Erkebiskopen kjøpte syndenes forlatelse for den katolske kirkes prester. Fire milliarder kroner (!) ble betalt for at sannheten trolig aldri vil bli kjent. Forliket kom bare noen dager før den første av mange rettssaker skulle ha startet. I etterforskningen kom det fram at den katolske kirken ikke bare hadde beskyttet sine ansatte, men kirken hadde også latt prester få fortsette i sine embeter eller forflyttet dem til andre menigheter, vel vitende om at disse hadde misbrukt, eller var mistenkt, for å ha misbrukt barn.

Det er heller ikke mange år siden Bostons erkebiskop, Bernard Law, måtte gå av etter å ha beskyttet pedofile prester. Også den gang måtte den katolske kirken ut med flere hundre millioner kroner i erstatninger.

Flere kommentatorer har stilt betimelige spørsmål i etterkant av disse skandalene: Hva er det med en kirke som kan ha så mange prester som misbruker barn, og hvilken moral råder i en kirke der slike ting kan pågå i tiår og med velsignelse fra den øverste ledelsen? Arne Berggren burde jo ha vært mye mer bekymret for presteskapet i sin egen kirke, enn om jeg som luthersk prest kan regnes som kristen.

I 1984 fikk de fire katolske prestene i den daværende Sandinist-regjeringen i Nicaragua et ultimatum fra paven i Roma. De fikk valget mellom enten å forlate den nicaraguanske regjering eller å miste sine prestetitler. I sitt pavelige direktiv rettet paven en klar advarsel mot å blande religion og politikk sammen. Det interessante er at denne advarselen kom fra Johannes Paulus II, en pave som i aller høyeste grad selv bedrev politisk spill som kirkens overhode.

Denne saken fra Nicaragua for 24 år siden illustrerer en situasjon som fremdeles er høyaktuell - nemlig konflikten mellom den katolske kirke på lokalplanet og den offisielle pavekirken.

Situasjonen i Nicaragua dreide seg om noe langt mer enn hvorvidt prestene skulle ha politiske verv eller ikke. Den dreide seg om et folks kamp for frihet og rettferdighet, og på hvilken side kirken står i den kampen.

Paven med sitt direktiv avslørte at han stod på parti med motstanderne av revolusjonen, på makthavernes side.

I denne forbindelse er det også interessant å lese hva professor Trond Berg Eriksen sier til Dagbladet Magasinet. Han er nemlig ikke så veldig imponert over den katolske kirkes politiske rolle i italiensk historie. «Den har konsekvent motsatt seg forandring, den eneste kirka har klart å samarbeide med er Mussolini», sier han.

Det er muligens en tråd fra kirkens samarbeid med juntaene i Latin Amerika og til Mussolini i Italia. På åttitallet mottok også pave Johannes Paulus II Sør Afrikas rasistiske statsminister Pieter Botha i høytidelig audiens i Vatikanet. Det vakte stor forundring i kirkelige kretser at paven i det hele tatt åpnet sine dører for en representant for en ideologi som fornekter alt i den kristne tro. Blant dem som kritiserte paven sterkest var biskop Desmond Tutu i Sør-Afrika.

Også idag ser vi at mennesker på kirkens grasrot mange steder kjemper en kamp for rettferdighet og frihet. En viktig alliansepartner i denne kampen har vært frigjøringsteologien. Desverre har mange av den katolske kirkens frigjøringsteologer blitt aktivt motarbeidet av både paven og kirkens ledelse. Spørsmålet fra 1984 er like aktuelt idag: På hvilken side står den katolske kirke - på de fattiges og undertryktes side - eller på makthavernes og juntaenes side?

Det er utvilsomt noe mektig og storslått over den katolske kirke med sine enorme katedraler i gull og marmor. Det er en stor kontrast mellom denne maktbasen og historiene om den fattige snekkersønnen fra Nasaret.

Det er også en sterk motsetning mellom det verdisyn katolikkene står for og Jesu enkle budskap. Der Jesus stod for åpenhet, raushet og kjærlighet - står den katolske kirke for ekskludering, fordømmelse og makt. Det dreier seg om noe så fundamentalt som menneskesyn og menneskeverd.

Homofiles livssituasjon har lenge vært i fokus og vi har etter hvert fått mye dokumentasjon på hvordan homofile opplever sin hverdag. Mange homofile får en ekstra belastning ved at kirker og menigheter fordømmer deres liv. Den katolske kirken sier at det er både umoralsk og synd å ha sex med en av samme kjønn. Det er en hard dom å få over sitt liv. «Den som er uten synd, kan kaste den første stein», sa Jesus en gang. Den katolske kirke har åpenbart glemt Mesterens ord.

For meg blir det uforståelig at så mange homofile både i prestetjeneste og som lekfolk i den katolske kirken kan leve med en kirkeledelse som ber dem om å leve uærlig om sitt eget liv.

Nå er det ikke bare homofile som opplever katolikkenes fordømmelse og ekskludering. På det samlivs-etiske området ser vi igjen pavekirkens iver etter å kontrollere og styre menneskers liv. Dette har fått dramatiske konsekvenser, ikke minst i land der spredning av hiv og aids er et stort problem, og hvor kirken har avvist bruk av kondomer. Hvor er norske katolikker i dette brennbare spørsmålet? Tausheten er påfallende.

Også ulykkelige mennesker som har opplevd vanskelige samlivsbrudd, og unge, gravide kvinner som ikke ønsker å bære fram sitt barn, møter liten forståelse i den katolske kirken. Her er lover og påbud viktigere enn mennesker. Norske katolikker har mye å lære av salige Grundtvig, når han sier: Mennesket først - kristen så!

Teologisk og trosmessig er det i enkelte spørsmål strid mellom den katolske kirken og andre kristne trossamfunn. Størst er selvsagt striden om pavens makt og posisjon. Det er svært problematisk at så mye makt skal legges til en person. Gjennom hele sitt korte liv kjempet Jesus mot de skriftlærde, prestene og de lovkyndige. Han rokket ved maktens posisjoner. Det er derfor et paradoks at den katolske kirke bygger opp om de institusjoner og maktbaser som Jesus selv var så kritisk til.

Det har de siste tiår vært gjort mange forsøk på samarbeid og fellesskap kristne kirker i mellom - men som oftest er det den katolske kirken som er mest restriktiv i sitt forhold til andre kirkesamfunn. Katolikkene kan eksempelvis ikke feire nattverd sammen med protestantene. I dette ligger et grunnsyn hos katolikkene, om at det er de som er den opprinnelige kirken og dermed også står for den rette teologi. I dette ligger der en ekskluderende holdning overfor andre troende.

Mye i den katolske tradisjon appellerer til mange i vår tid - gudstjenesten som inspirerer alle våre sanser, mystikken og meditasjonen. Dessuten tror jeg Kari Vogt har rett i sin kommentar i Dagbladet Magasinet, når hun trekker fram «fastere rammer og klarere svar» som et ønske mange mennesker har i dag. Vogt peker på den interessante parallellen mellom framveksten av islam i Vesten og oppslutningen om den katolske kirken og ser at ønsket om rammer og svar er et klart fellesstrekk ved de to religionene.

Men sett fra et demokratisk og menneskerettslig synspunkt er de idealer og tradisjoner som både islam og katolisismen står for problematiske. Når den katolske biskopen Eidsvig karakteriserer vårt åpne, demokratiske samfunn som «så liberalt at det blir autoritært», så avslører det en meget nedlatende holdning til de idealer vi som nasjon setter høyt, nemlig frihet, likhet og menneskeverd.

Det norske samfunn og Den norske statskirken er selvsagt ikke feilfrie. Både stat og kirke har også en mørk og sammensatt historie. Men det som preger vår kultur i dag er nettopp åpenhet, et sterkt ønske om demokrati og respekt for menneskeverdet.

Jeg tror neppe at svaret på menneskers søken i dag er ferdigtygde dogmer som man ukritisk bare skal følge. Ei heller tror jeg at svaret ligger i mystikken, meditasjonen, røkelsen og det høykirkelige.

Det mange mennesker leter etter i vår tid er bekreftelse og fellesskap. Bekreftelse på at jeg er god nok som jeg er, og et fellesskap som aksepterer meg slik som jeg er. Den katolske kirke har med sitt autoritære, hierarkiske system og sitt verdisyn i mange etiske spørsmål, ekskludert mennesker, i stedet for å inkludere. Slike holdninger skaper ikke bekreftelse og fellesskap - men utrygghet og ensomhet.

Vellykkede, ressurssterke norske konvertitter har utvilsomt funnet sitt nettverk i den katolske kirken. De har det sikkert både varmt, trygt og godt. Men hva sier katolikker i Norge til de tusenvis av barn som er blitt misbrukt av katolske prester, hva sier dere til den homofile som ønsker å leve i ekteskap med sin kjæreste, hva sier dere til den skilte enslige moren som ønsker å gifte seg igjen?

Er det plass for dem i kirken?