Rundt omkring over hele Norge sitter anonyme stiftelsesstyrer og passer nøye på å følge norsk lov. Men Norges mest kjente stiftelsesstyre - Nobelkomitéen - har fått det for seg at den kan se helt bort fra stiftelseslovens grunnleggende krav om respekt for avdødes vilje der stiftelsen bygger på et testament.

Det er en svært uvanlig oppgave for en nasjonalforsamling å hjelpe til med å gjennomføre et privat testament. Men da Stortinget i 1897 sa ja til å velge en komité på fem medlemmer til å dele ut Nobels fredspris, forlot de rollen som politikere og lovgivere og ble underlagt vanlig norsk lov om stiftelser, testamenter, mv.

Dette gikk godt i de første førti årene, frem til andre verdenskrig. Det var full klarhet over at Nobel hadde valgt Norge til å utdele hans pris for å fremme 1) brorskap mellom nasjonene, 2) avskaffelse eller reduksjon av militærvesenet, og 3) fredskongresser.

Fredsprisen ble til etter sterkt press fra den ledende skikkelsen i datidens fredsbevegelse, Bertha von Suttner, og de tre punktene oppsummerer fredsbevegelsens program i 1890-årene. Nobel opprettet fem priser for å «gjøre menneskeheten den største nytte», en av dem var å bli av med opprustning og militærvesen - ordet «fredspris» brukte han ikke, det er en betegnelse ettertiden har tatt i bruk.

Stortinget var det parlament i Europa som i 1890-årene gikk sterkest inn for fredsbevegelsens idéer og bevilget penger til arbeidet - det må ha vært Venstres politikk den gang som fikk Nobel til å gi denne oppgaven til Norge. Stortinget valgte da også stort sett folk fra fredsbevegelsen, som Bjørnstjerne Bjørnson, eller parlamentarikere med nære bånd til fredsbevegelsen, helt frem til andre verdenskrig.

Men i 1946 var veteranene døde eller ute av arbeidet, og viktig kunnskap gikk tapt. En ny sekretær, August Schou, tok i bruk et annet syn på prisen og skrev en annen historie enn det som til da hadde vært gjeldende.

Fredsprisen gikk inn i en glideflukt hvor det opprinnelige formål kom mer i bakgrunnen. Hvordan ble det mulig at et testament som ligger fast - og som alle bedyrer at de respekterer - kunne endre seg i pakt med nye stemninger på Stortinget? Det er en interessant historie om krefter i politikk og samfunn, og en analyse av personene som bidro, og stasjonene på ferden, er kjernen i min nye bok, «Nobels vilje».

Fredsprisens skjebne kan trolig fremfor alt knyttes til en bestemt dato og hendelse. Den 29. november 1948 var det debatt i Stortinget om valg av nye medlemmer til Nobelkomitéen. Utfallet var at systemet for valg til komiteen ble endret. Fra da av ble valget basert på enkel matematikk, og partiinteresser ble avgjørende; det ble overlatt til partiene å utpeke medlemmer til Nobelkomitéen. Behandlingen i valgkomitéen og Stortinget ble redusert til ren sandpåstrøing.

Denne omleggingen kom i kjølvannet av Arbeiderpartiets sterkt økte tilslutning; ut fra valgresultatet krevde partiet å overta lederverv i en rekke stortingskomitéer og krevde i 1948 at også Nobelkomitéen skulle sammensettes etter mandattall i Stortinget.

Det nye opplegget anvendte prinsipper fra Stortingets komitésystem i en sammenheng hvor det overhodet ikke hørte hjemme, og det brøt med en innarbeidet praksis hvor de som ble innvalgt i Nobelkomitéen, ble sittende så lenge de ønsket.

Høyres C.J. Hambro sa under debatten at valgkomiteen «(aldri) har fjernet medlemmer av Nobelkomitéen som sto til gjenvalg», han pekte på at Nobel hadde vist Stortinget tillit, og at det frem til da alltid var lagt «meget brett på å få inn i komitéen personer som både ved sine alminnelige politiske og historiske innsikter og ved sine språkkunnskaper og sin evne til å følge med i internasjonalt arbeid hadde særlige forutsetninger».

Flere representanter (Vatnaland, Oscar Olsen) sa seg enig med Hambro i at Nobelkomitéen var av en annen art enn Stortingets egne komitéer, den burde heves over partipolitikken.

Oscar Olsen var både presis og forutseende i sitt innlegg; han fremholdt at Nobelkomitéen skulle «arbeide uavhengig av partigrenser og partipolitiske hensyn». Den nye valgordningen behøvde selvsagt ikke å få partipolitiske hensyn til å spille inn i komitéens arbeid, sa Olsen, «men det er selve valget hvor disse momenter kan komme inn, som kan komme til å virke uheldig».

For Arbeiderpartiet uttalte Oksvik «at det at arbeiderbevegelsen på denne måte får et sterkere islett i Nobelkomitéen enn før, kan ikke på noen måte hverken være i strid med den ånd eller de interesser som Nobel og hans donasjon skulle fremme».

Oksvik fikk flertall i voteringen, men Olsen fikk rett i sak. Partiene begynte å ta ettertraktede plasser i komitéen i bruk som premie for egne veteraner. At Oscar Olsen var fremsynt i sin kritikk, ble bekreftet 55 år senere da mangeårig medlem og leder av Nobelkomitéen, Francis Seiersted, fremførte sterke innvendinger mot valgopplegget i et intervju og fikk sterk støtte i en leder i Aftenposten 2. mars 2003:

«... (Sejersted) pekte på at det har utviklet seg en praksis der komitévervet litt for ofte er blitt en partipolitisk hedersbevisning til politikere som er ferdige med sin karrière. Slikt fører ikke bare til at komiteen kan få en høy gjennomsnittsalder, men også til at ingen i Stortinget tar ansvar for, eller har kontroll over, Nobelkomitéens sammensetning som helhet. Ingen koordinerer viktige faktorer som medlemmenes bakgrunn og erfaring, alder og kjønn. ... Hele Nobelkomitéens sammensetning er styrt av valgresultatene, samt partienes mer eller mindre fornuftige personønsker. Slike
partipolitiske kriterier utelukker ofte uavhengige intellektuelle og utenrikspolitisk ekspertise, og medfører dessuten at medlemmene velges som enkeltpersoner uten tanke på at komitéen skal fungere som helhet.»

Fredsprisen er blitt annektert og omdefinert fra å være Nobels til å bli komitéens og norske politikeres pris. Det har stemt godt overens med de sikkerhetspolitiske holdningene hos de fleste av medlemmene å la Nobels intensjon vike til fordel for en nøytral og «upolitisk» fredspris. Handler det her om ubevisste forskyvninger i tankegangen eller bevisst politisk manøvrering?

Resultatet ble i alle fall at oppdraget fra Nobel falt i feil hender: Nobelkomitéen fikk medlemmer som var fremmede for, ofte direkte motstandere av, testamentets idé. Etter å ha bladd i listene over komitémedlemmer ender jeg opp med å spørre: Har komiteen i de 63 årene som er gått etter 1945, hatt ett eneste medlem som har kunnet kalles «fredsforkjemper» i den mening Nobel benyttet ordet?

Det at Stortinget ikke lenger gjennomførte valget etter Nobels forutsetning, har ført til svikt i alle ledd: Det har ført til komitéer hvor ingen av medlemmene har stått for fredsprisens idé: det er ansatt sekretærer og rådgivere som ikke står for prisens idé; det produseres informasjon, artikler og studier om prisen som ikke fremmer dens idé. Kort sagt: Verden har ikke fått de fredsprisene den og Nobel fortjener.