Strålende Jungelbok.

KAA OG APENE: Det er ingen tvil om hvor Ulrikke Døvigens Kaa har hentet inspirasjonen fra. Her sammen med apene - et praktfullt vestkantkapittel for seg, ifølge anmelderen.

KAA OG APENE: Det er ingen tvil om hvor Ulrikke Døvigens Kaa har hentet inspirasjonen fra. Her sammen med apene - et praktfullt vestkantkapittel for seg, ifølge anmelderen.
Foto: DET NORSKE TEATRET

Emneord

TEATER: Alle kjenner Jungelboken. Den søte, morsomme fra Disney, eller den litt dypere, lett imperialistiske originalen fra Kipling.

Men Det norske leverer noe annet: En urban jungel, der dyrene har tatt over byen - der alle spiser det de må for å overleve. Når sjakalen kommer ut smågnagende på en avrevet arm, er det klart at dette er noe annet. Når Shere Kahn river hjertet ut av ofre og tygger det fornøyd, forstår man elleveårs grensen. Men lenge før det skjønner man at dette er nytt, frisk morsomt, en rufsete, styggpen moderne versjon av Jungelboka.

For denne jungelboka, dramatisert av Mørk-Eidem og regissert av Erik Ulfsby er i et teaterspråk skapt for ungdom - med sterk Hip hop dans, fylt med populærkulturreferanser, et raid i vår moderne lekekasse, en lek som er akkurat passe på alvor, der regissør, koreograf og komponist har klart å finne en form der de kan tillate seg det meste.

Her er Baloo (Geir Kvarme) en slagbjørn fra Trysil, med boksehansker - mens Bagheera er blitt en transvestittpanter på høye hæler. Jon Eivind Gullord er en masochistisk anlagt advokat-sjakal, mens gribbene selvsagt driver byens sladderpresse.

Og det fungerer strålende. Like strålende som at Kaa (Ulrikke Døvigen) spilles som en erogen sone i gult fra Kill Bill, og selvsagt lokker apene i døden til en versjon av Britney Spears «Toxic».

Transvestittpanter Lars Jacob Holm synger «Respect». Apene er et praktfullt vestkantkapittel for seg - i hvitt og pannebånd er ape-Dandy og ape-Candy bare så hjernetomt hippe og naise at de er til å dø av - hvis man ikke passer seg.

Men det gjør Mowgli, spilt av Adil med en egen fysisk utstråling. Lyder konseptet en smule vilt, er det også helt riktig for målgruppa: Her svinger det mellom slapstick og alvor, horror og humor - og noen imponerende urbandansprestasjoner så to timer fyker av gårde. Enkelte steder er nok rytmen i forestillingen litt nede, noen scener virker mindre ferdigregissert enn andre, men det passer på sitt vis inn, helhet er på plass.

Språket er et interessant kapittel for seg: Her får jålet vestkantaper snakke bokmål, synge engelsk og mobbe nynorsk, Menneske-mowgli snakker bokmal. Transvestitten ligger selvsagt et sted midt imellom - og så får vi se hva utkantkommunene legger i at her er det ulv og bjørn som snakker nynorsk. Miksen fungerer, slik sjangermiks er denne forestillingens eget språk.

Dette er nytt teater, i et nytt språk, et teater for en aldersgruppe som sjelden får et så godt tilbud. Dette er en modig suksess fra Det norske.

 

Les også