Det er med religioner som andre samfunnsstrømninger; det går i bølger og daler med popularitetskurven. At Dagbladet de siste par ukene har dokumentert et overveldende engasjement for eller mot katolisismen, er likevel pussig ettersom religionsformen tross alt har eksistert i Norge siden middelalderen. På den annen side har katolisismen siden reformasjonen kom veltende inn over landet på 1500-tallet utgjort et minoritetssamfunn. En katolsk statsreligion ble erstattet med en protestantisk og etter 500 år virker kanskje den lutherske statsreligion litt bleik og tannløs i forhold til en langt mer eksotisk katolisisme.

I artikkelen som startet debatten var det to ting som ble fremhevet av de såkalte elite-konvertittene: Siden alt flyter i vårt moderne samfunn søker man etter fastere rammer. Og det er mer av mysteriet i katolisismen; flere ritualer, røkelse og et obligatorisk innføringskurs før man får lov til å konvertere. Her har katolisismen selvfølgelig skjønt noe helt sentralt. Å konvertere er ikke noe man bare gjør etter et plutselig innfall, man skal simpelthen skoleres. Slik veves man inn i en følelse av eksklusivitet, en liten klubb av meningsfeller.

Annerledes blir det i et land som Italia der denne klubben består av hele nasjonen. I Norge, eller nærmere bestemt Oslo, som artikkelen handlet om, har denne klubben enda til et eksklusivt sted å trekke seg tilbake. St. Dominikus på Majorstua er befriende langt unna den betraktelig mer folkelige (og slik sett egentlig mer eksotiske) St. Olavs kirke i byens sentrum. Den sosiale betydningen av å synes i kirken er en erfaring som vi i utgangspunktet la bak oss med bondesamfunnet, men som nå igjen gjør seg gjeldende i kultureliten. Det er åpenbart på kirketrappen den vesentlige meningsutveksling og anerkjennelse finner sted. Vel og merke på riktig kirketrapp.

Når det gjelder ritualer og røkelse er det lite å si på attraktiviteten for en nasjon som er vant til nakne gudstjenester. Det er opplagt at en frysetørret nordmann med religiøse lengsler vil søke i andre, mer eksotiske retninger. Katolisismen er kanskje bare første skritt på veien; man er fremdeles trygt plassert i egen kulturkrets. Men om behovet ikke stopper her, kan man tenke seg bevegelsen mot den ortodokse kirke, før man kanskje radikalt våger å hoppe ut av den kristne forestillingsverden og heller gir seg hen til islam eller buddhisme. Religionsmarkedet er stort. Enkelte velger ikke en tradisjonell religion i det hele tatt, men finner lykken i New Age feltet. Her er det også mange eksotiske ritualer. Men samtidig mangler det noe vesentlig; de faste rammene og de lange tradisjonene som de andre religionene kan påberope seg.

La oss derfor avslutte med de faste rammene. For hvis det virkelig skulle være hold i denne påstanden er det mange andre religiøse retninger å ta av. De konservative kristne miljøene står for eksempel ikke tilbake for noe når det gjelder rammer og regler. Men siden denne retningen i Norge nok for alltid vil være forbundet med folkelig trangsynthet og ikke de mest intellektuelle tankesprangene vil den neppe noensinne appellere til den norske kulturelite. På den annen side ville ingen beskylde deg for å være en tanketom religiøs moteslave om du i Blinderns korridorer forfektet Børre Knudsens religiøse overbevisninger. Dessuten bugner det av felles trosgrunnlag - som motstand mot abort, skilsmisse, kvinnelige prester og homofili. Men det ville selvfølgelig innebære en sørgelig mangel på formildende estetikk.

Det finnes imidlertid andre steder å gå, som tidligere nevnte islam. Jeg tror bestemt at hvis man ønsker klare og faste rammer, eksotisk estetikk og ritualer er dette religionen for den ny tids elitekonvertitter. «Gi meg en hijab!» kan bli fremtidens motto for de som vil finne seg selv i en tid da alt flyter.