CD: Genistreken «From Mars to Sirius» (2005) ga både kritikere og fans en aha-opplevelse av de sjeldne. Nå er det alvor for Gojira. Vil «The Way of All Flesh» veksle inn det store kommersielle potensialet som har ligget latent de siste åra?

Med sin kløktige sammenslåing av atmosfære, Meshuggah-finesse og Morbid Angel-tonalitet, frontet av umiddelbare riff og en groove av en annen verden, har kvartetten gjort rent bord på de fleste scener de har satt sine bein. Uavhengig av format og kontekst.


Kompleks
Deres tilstedeværelse, kompetente avlevering og udiskutable formidlingsevne har blendet alt fra musikksnobber til garvede ekstrem metalkjøpere.

«The Way of All Flesh» er en meget solid plate, men der de foregående albumene balanserte mellom det umiddelbart fengende og mer halsbrekkende instrumentering, er sisteskiva tyngre materie å fordøye. Noe som i siste instans kan stikke kjepper i hjulene for et større gjennombrudd. Låter som «Toxic Garabage Island» viser et atskillig mer komplekst og innbitt Gojira, mens «A Sight to Behold» trekker miljømetallerne ut i eksperimentelt farvann.


Tar tid
Gojiras særegne og organiske lydbilde er fremdeles en fryd for øret, og når man får jobbet platen inn under huden, er det mye godt å meske seg i.

«Oroborus» og «Vacuity» er låtene som ligger tettest opp til det vi har lært å kjenne Gojira som tidligere, mens «The Art of Dying» og «Wolf Down the Earth» er betraktelig mer utfordrende.

Fans av progressiv metal vil nok fryde seg, mens de som forventet en direkte og umiddelbar nesestyver fra froskemennene vil kanskje bli litt skuffet.