«Sameena» er en fiktiv person, men hennes historie er historien til et økende antall mennesker. Sameena ble født under en flom, og familien sendte henne ikke på skole. Den unge enka overlever nå ved å dyrke til eget forbruk på en liten jordlapp ved elva i landsbyen. De nasjonale myndighetene har programmer for å hjelpe unge enker, men Sameena tilhører en etnisk minoritet som ofte blir forbigått ved slike tiltak.

Med industrialiseringen som begynte for vel 150 år siden i en annen del av verden fikk man en veldig økning i klimagassutslipp. De siste åra synes Sameena at oversvømmelsene har blitt stadig hyppigere og mer omfattende. Politiske islamister med velferdstiltak og tanker om likhet og rettferdighet får støtte hos mange i landsbyen, også Sameena. Til tross for at landsbyen ligger i et flomutsatt område har myndighetene aldri bygget flominfrastruktur. Mange mener de straffes for å tilhøre en etnisk minoritet eller politisk opposisjon.

En regntung kveld oppsøkes Sameena av noen myndighetspersoner. De anklager henne for å være islamist og voldtar henne. Det brygger opp til storm utenfor, og snart er det gjørme og vann overalt. Sameena rasker med seg det lille hun har av verdisaker i en liten tøybylt og flykter. Når hun må vende tilbake etter noen dager, har andre overtatt det som er igjen av hennes eiendom etter flommen. Hva skal Sameena gjøre? Kanskje kan hun komme seg til en av de større byene og overleve der på et eller annet vis.

Klimaforsker Norman Myers har anslått at det kan være så mange som 200 millioner klima- eller miljøflyktninger i 2050, men det er flere svakheter ved begrepet og anslaget av antall. Ofte synes det heller å tjene som et skremmebilde for å gjøre opinion og beslutningstakere oppmerksomme på klimafarene: Dersom de rike land ikke vil overflømmes direkte, vil de i hvert fall oppleve en flom av flyktninger. Man inntar ikke perspektivet til de som faktisk må flykte; de blir bare et middel.

Man kan ikke redusere mennesker til enkle årsak-virkning forhold, men vi kan konstatere at også rike forurensere i vår del av verden har spilt og spiller en viss rolle i fordrivelsen av mennesker. Klimaendringer ved effekter på miljøet er en stadig viktigere underliggende årsak til flukt. Blant effektene er økningen av antallet og omfanget av katastrofer som flom. Dersom man ikke lykkes med tilpasningstiltak, vil dette kunne føre til økt flukt. Kanskje hadde ikke flommen rammet Sameenas landsby så hardt dersom myndighetene hadde bygget diker og annen flominfrastruktur. Mulighetene som ligger i tilpasningstiltak gir grunn til en viss optimisme. Mens antallet registrerte berørte av naturkatastrofer har økt over de siste tiåra, har antallet døde blitt redusert, blant annet på grunn av vellykket katastrofeforebygging. Klimaendringene vil ikke bare føre til mer vann i form av flom, storm og økt havnivå, men også til mindre vann. Spesielt de som dyrker til eget forbruk er sårbare, og noen vil se seg tvunget til å flytte. Men igjen vil man kunne tilpasse seg noe med blant annet større bruk av tørkemotstandsdyktige kornsorter.

I tillegg til denne årsakskonstellasjonen mellom klima, miljø og flukt, hevder noen at såkalte miljøkonflikter kan føre til flukt og motsatt ved at det er økt konkurranse om knappe ressurser. Når Sameena vender tilbake til landsbyen, har noen andre tatt det lille som er igjen av hennes eiendom. Her er en kime til konflikt, men som ung enke har Sameena antakelig lite annet valg enn å leve på de andres nåde eller dra videre til en by. Økt vannmangel kan også bidra til å trigge og forverre intern konflikt mellom for eksempel nomadiske gjetere og bønder, som i Sudan.

Klimaendringenes effekt avhenger av både geografisk utsatthet og sårbarhet. Utviklingsland i sør vil antakelig fortsette å oppleve de verste konsekvensene av klimaendringene. Og mesteparten av den tvungne migrasjonen i nær framtid vil fortsette å være intern og regional med et økende press på byene. Av 40 millioner mennesker på flukt i dag, er to tredeler på flukt i eget land. Noen forskere mener klimaendringene ofte vil gjøre folk enda mer sårbare og dermed mindre mobile. Ressurser og nettverk vil også påvirke om og hvor man flykter. Og hvem bor i de mest utsatte områdene i utgangspunktet? Ofte tvinger urbanisering, fattigdom og andre faktorer de mest sårbare til å akseptere risikoen med å bosette seg eller forbli på de utsatte stedene. Sameena kom seg aldri særlig langt. Vi bør derfor spørre oss selv om vi kan og bør male et bilde av flyktninger som flommer inn over vestlige grenser. Det triste faktum er at det fortsatt vil være virkelig flom, og dersom ingenting skjer vil mange ha lite annet valg enn å vende tilbake og risikere ytterligere flom.

For å anses som flyktning ifølge Flyktningkonvensjonen av 1951, må man ha krysset en grense og flukten må være relatert til visse årsaker, for eksempel politisk oppfatning eller etnisk tilhørighet. Kanskje kunne Sameena blitt ansett som flyktning dersom hun hadde krysset en grense. Kanskje kan vi si at hun ble utsatt for forfølgelse i form av seksuelle overgrep og at myndighetene unnlot å beskytte mot flom på grunn av hennes etniske tilhørighet og/eller politiske oppfatning. Noen av menneskene på flukt fra effekter av klimaendringene vil omfattes av flyktningbegrepet uten endring av konvensjonen. Faren med å åpne for endring i dagens politiske klima er at man risikerer en totalt sett dårligere beskyttelse av mennesker på flukt. Sommerens debatt her til lands er en god illustrasjon på hvor dårlig klimaet er selv for de allerede anerkjente flyktningene.

Mange av dem som må flykte vil imidlertid falle inn under definisjonen av internt fordrevne. For internt fordrevne er det omfattende beskyttelsesutfordringer i praksis, selv om en rekke rettigheter og lovsystemer er identifisert som relevante for deres situasjon. Flyktninghjelpen sammen med FN og Utenriksdepartementet arrangerer 16. og 17. oktober i Oslo en internasjonal konferanse i anledning 10-årsjubileet til Retningslinjene for internt fordrevne. Den vil fokusere på flukt i naturkatastrofer og andre framtidige utfordringer.

Synliggjøring og anerkjennelse innen eksisterende kategorier er viktig, men det kan fremdeles være alvorlige mangler på beskyttelse. Hvis det er bedre å forebygge enn å bare forsøke å lindre, må dessuten klimagassreduksjon og klimatilpasning prioriteres høyt. Tilpasning til de uunngåelige klimaendringene vil som nevnt redusere behovet for flukt og konflikt ved å redusere effektene av klimaendringene. Forskjellene globalt og mellom kjønn når det gjelder tilpasning er ekstrem: Mens det investeres blant annet i hjem som flyter i Nederland, lærer noen å svømme i Mekong. Mot slutten av fjoråret var den totale finansieringen gjennom tilpasningsfondene som er etablert for å hjelpe sårbare land, tilsvarende ei uke finansiering av Storbritannias flominfrastrukturprogram.

Klimaendringene og dens effekter illustrerer hvordan alt henger sammen med alt, og det er klart at vi alle deler en ting på tvers av kategorier som borger, vestlig og flyktning, nemlig denne planeten. Forhåpentligvis vil vi se en ny solidaritet og samarbeidsvilje til å forebygge alle årsaker til at mennesker blir tvunget på flukt.

•Vikram Kolmannskog leder for tida Flyktninghjelpens arbeid rundt klimaendringer og fordrivelse, og er forfatter av rapporten «Future floods of refugees». Flyktninghjelpen arrangerer denne uka en internasjonal konferanse i Oslo i anledning 10-årsjubileet til Retningslinjene for internt fordrevne.