Spennende dataspill blir uspennende film.
FILM: «Jeg tror ikke på himmelen. Jeg tror på smerte. På Frykt. På døden.» Ordene kommer fra filmens tittelfigur, en politietterforsker av det ekstremt dystre slaget. For Payne, spilt av Mark Wahlberg med innlevelsen til et strykejern på middels høy varme, er det jaktsesong.
Ukas filmanmeldelser
Burn after ReadingCoen-brødrene skuffer ikke
[16.10.2008]
Maria Larssons evige øyeblikkEn velkommen avveksling
[16.10.2008]
I et speil i en gåteRørende om livet, døden og kjærligheten.
[16.10.2008]
«Neo noir»
Etter kona og sønnen ble drept, har han trålet New Yorks underverden etter gjerningsmannen som slapp unna. Dette har gjort ham til en lite hyggelig fyr. Ikke så rart kanskje - tingene tatt i betraktning - men det får da være grenser for humørløshet.
Det samme kan sies om filmen som helhet. Den er en såkalt «neo noir», en blanding av moderne, spektakulære actionsekvenser og estetikken fra de hardkokte krimfilmene fra 40- og 50-tallet.
Og det visuelle er det ikke noe å si på, selv om dramatisk lyssatte interiører, skrått lys gjennom halvåpne persienner, og digitalskapte skuddvekslinger i sakte film mister sin effekt etter hvert.
Lite morsomt
Brorparten av actionsekvensene går ut på å bevege seg gjennom halvmørke korridorer og skyte på det som rører seg, eller å bruke begge hender for å plaffe seg ut av alle vanskeligheter. Ingen tvil, dette er filmet dataspill. Men har du noen gang sett en virkelig god film med det utgangspunktet? Jeg kommer i hvert fall ikke på noen.
Lite engasjerende
For å være en historie med så mye action er «Max Payne» påfallende lite engasjerende. Dette er omtrent like morsomt som å se på andre spille dataspill. Gi meg håndkontrollen nå!
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen