(Dagbladet.no): Når de eldre på Paulus sykehjem i Oslo koser seg med gamle TV-klipp på YouTube, er det søtt, hjertevarmt og kulturelt oppbyggelig. Når unge mennesker deler kultur på samme måte, kalles det piratkopiering, et samfunnsproblem og en trussel mot kulturlivets økonomi.

Det er kjedelig å måtte påta seg rollen som gledesdreper, men følelsen av at at opphavsretten ikke er lik for alle melder seg etter at  blant andre Aftenposten og Dagbladet.no de siste dagene har omtalt en uvanlig «ønskekonsert» med YouTube-klipp på et gamlehjem i Oslo (som du også kan se trivelige glimt fra se i videoen over denne artikkelen).

Arrangementet var inspirert av en tidligere kommentar av Aftenpostens Kathrine Aspaas, om hvor mye det er å glede seg over for eldre mennesker på den populære videodelingstjenesten.

Og de gamle koste seg, de, med rødvin og årgangsklipp med Einar Rose, Alf Prøysen, Jens Book-Jensen, Leif Juster, Vera Lynn og Louis Armstrong.

«Vi sitter ganske enkelt med muligheten til å koble mennesker direkte til fortiden sin. Landets aldershjem og pleiehjem har ikke råd til å la denne kulturelle gullgruben forbli ubrukt», skriver Aspaas i begeistring over den nye eldrebølgen hun har satt igang.

DET ER IKKE VANSKELIG å være enig med henne. YouTube er en kulturell gullgruve av dimensjoner, og ikke bare for eldre mennesker.

Det Aftenposten unnlater å nevne, er at de gamle på Paulus sykehjem ikke ville hatt sin lykkestund uten en serie eklatante brudd på opphavsretten.

De fleste av klippene som ble vist, er lagt ut i strid med åndsverkslovgivningen i Norge og andre land. Det er store mengder lovlig innhold på YouTube, men klipp fra filmer og TV-programmer er svært ofte lastet opp ulovlig. Eksempelvis er mange av de gamle klippene med norske artister NRKs eiendom, og lagt ut på nett uten NRKs tilltatelse.

I andre sammenhenger kalles slikt for piratkopiering.

Bør seniorpiratene på sjørøverskuta Paulus praies og tvinges til å gå planken, eventuelt skyves utfor med rullatorer og rullestoler?

SELVSAGT IKKE. Dette er samfunnsgavnlig kulturformidling, og man må bare håpe at langt flere eldre får oppleve gleden ved å reise i YouTubes tidsmaskin . De gamle var dessuten åpenbart lykkelig utvitende om at underholdningen var i strid med opphavsretten, og man skal være bra firkantet i hodet for å mene at denne typen kulturkonsum er noe det er maktpåliggende å slå ned på.

Derimot viser historien om de gamles YouTube-kveld med all ønskelig tydelighet at det er en rekke uløste dillemmaer i tilknytning til opphavsrett og deling av kultur, og at åndsverkslovgivningen er overmoden for modernisering.

Kolleger i Dagbladet.no ringte TONO for å høre hva organisasjonen mente om saken, men rettighetsforvalterne gikk ikke på limpinnen. Man vil ikke foreta seg noe mot denne typen arrangementer, og har heller aldri aksjonert mot den opphavsrettsstridige visningen av videofilm i offentlige forsamlinger som på sykehus og i fengsler.

Ha meg unnskyldt et billig ordspill: Hvis man mener det er et ubetinget kulturelt og sosialt gode at landets gamle får noen gledesstunder med innslag fra TV-programmet «Husker du?» på YouTube, er det da mer problematisk at nye generasjoner oppdager det amerikanske rockebandet Hüsker Du ved at bandets plater deles på fildelingsnettverk?

Likhetene er flere enn forskjellene. I begge tilfeller er det snakk om en ny type kulturkonsum via internett, med mange positive effekter. Folk oppdager, deler og gleder seg over kultur. Men det skjer gjennom brudd på dagens opphavsrett, og uten at rettighetshaverne får betalt for bruken av sine åndsverk.

En naturlig konsekvens av Aftenpostens oppfordring til uhemmet konsum av ulovlig tilgjengeliggjorte YouTube-klipp på landets eldreinstitusjoner burde kanskje være at avisa også tok til orde for en legalisering av privat og ikke-kommersiell fildeling?

En slik lovendring har blant andre partiet Venstre og Thomas Gramstad i den digitale borgerettsorganisasjonen Elektronisk Forpost Norge foreslått.

Undertegnede har ved flere anledninger tatt til orde for en mer tidmessig åndsverkslovgivning - som selvsagt må følges av kompensasjonsordninger og nye forretningsmodeller som sikrer at kunstnere og andre rettighetshavere fortsatt får betalt. Også kollega Andreas Wiese har gitt sin støtte til ideen om fri fildeling, og advart mot at den kulturelle almenningen skal eksproprieres av næringsinteresser.

VI HAR Å GJØRE MED to helt konkrete eksempler på møter mellom nettets delingskultur, en konservativ kulturindustri og en i prinsippet 200 år gammel opphavsrettslovgivning som ikke er tilpasset verken den nye teknologien eller den endrede rettsoppfatningen hos vanlige borgere.

Store grupper av ellers lovlydige nordmenn i alle aldre deler nemlig kultur på denne måten.

Ikke fordi de liker å bryte loven, eller fordi de ikke ønsker å betale for kunst og kultur. Men fordi tilbudet er der, fordi det er fantastisk berikende, og fordi den kommersielle kulturindustrien fortsatt ikke er i nærheten av å tilby noe like godt innenfor lovlige rammer.

Fra rettighetshaverne og organisasjonene som representerer dem har det vært påfallende stille etter YouTube-stuntet på gamlehjemmet. Våger ikke den ellers så nidkjære advokat Espen Tøndel seg utpå når piratene er dobbelt så gamle som ham?

DEN ÅRVÅKNE forfatteren og bloggeren Eirik Newth er en av få som har påpekt det litt pussige i denne saken. Newth mener man bør følge «pølsefabrikkprinsippet»:

Tilhengerne av det nåværende lovverket snakker seg gjerne varme om behovet for opplysning: bare folket får vite hvor mye positivt åndsverkloven fører med seg, vil det ta til vettet. Mitt syn - som underbygges av episoder som dette - har lenge vært at man bør følge pølsefabrikkprinsippet: jo mindre vi forteller om åndsverkloven og dens virkelige konsekvenser for brukerne, desto bedre for rettighetshaverne, skriver han.

Den amerikanske jusprofessoren og Creative Commons-grunnleggeren Lawrence Lessig følger ikke pølsefabrikkprinsippet. Han snakker i et meget interessant foredrag om hvordan dagens åndsverkslovgivning kveler kulturell kreativitet og delingskultur på nettet. Lessig snakker ikke spesifikt om fildeling, men sier at når lovgivningen ikke holder tritt med samfunnsutvuklingen og borgernes rettsoppfatning, er det jussen som må endres.

LESSIG ARGUMENTERER med et historisk eksempel: Da den kommersielle flytrafikken over det amerikanske fastlandet var i sin spede begynnelse, var eiendomsretten utformet slik at grunneiere eide både grunnen og luftrommet uendelig høyt over grunnen. Resultatet var at en rekke grunneiere saksøkte flyselskapene. Slik kunne amerikanske bønder og andre landeiere ha umuliggjort framveksten av en samfunnsgavnlig flytrafikk, med loven i hånd. I stedet ble eiendomseretten skrevet om - tilpasset nye teknologiske realiteter og en endret rettsoppfatning.

En vakker dag får vi kanskje en ny åndsverkslov også.

PS: Moren min (79) har vært på YouTube lenge. Svigerfar (88) fikk også et kraftig glimt i øyet forleden, etter dette gjensynet med Josephine Bakers «vovede» banandans fra 1927: