Grace Jones fascinerte oss på 80-tallet med sin androgyne, seksuelle og arrogante framtoning. Nå er hun tilbake.

Grace Jones er tilbake. Og hun er, som alltid, skummel. I videoen til den ferske låta «Corporate Cannibal», framstår hun som en urovekkende science fiction-gudinne med omskiftelige trekk, eller kanskje, som hun synger: «a man-eating machine». På forsiden til Dazed and Confuseds novembernummer sitter hun, bare iført et par rosa tights, sammenkrøket, som en mørk djevel.
ANNO 2008: Nå gjør artisten comeback.

ANNO 2008: Nå gjør artisten comeback.
Foto: SCANPIX/AP



bildeserien inne i bladet er hun naken, fordreid, enda skumlere. «Det er ikke mote, det er en anti-fashion shoot,» kommenterer hun selv. «Han avbilder meg som kunst.» Den snart 60 år gamle artisten plasserer seg, som alltid, i krysningspunktet mellom mote, pop, og høykultur.


DA HUN BEGYNTE å bygge sin berømte persona på slutten av 70-tallet, hadde hun et utmerket utgangspunkt. Hun hadde vokst opp i en streng jamaicansk prestefamilie, rømte med en motorsykkelgjeng, og ble med i en teatertrupp. Hun var 179 cm høy, atletisk og androgyn. Hun hadde et ansikt fotografene elsket.

New Yorks moteverden tok varmt imot henne, og hun ble en særlig ettertraktet modell i Frankrike, et land med lange kolonialistiske tradisjoner og en vedvarende fascinasjon for «den svarte venus» - den samme fascinasjonen Josephine Baker hadde utnyttet et halvt århundre tidligere. Jones gikk på alle de hippeste stedene, og vanket med kunstkjendiser som Andy Warhol og Robert Mapplethorpe.

En kunstner som skulle bli særlig viktig for henne, var Jean-Paul Goude. Sammen utviklet de hennes ekstravagant mandige stil på slutten av 70-tallet. Kort hår, kantete kostymer, skulderputer, iskaldt blikk. Ikke bare var hun en farlig kvinne med strengt oppsyn, hun var en farlig svart kvinne, og visste å bruke de estetiske attributtene til fulle.


I OKTOBER 1978 satte hun opp et enmannsshow i New York: Scenen var bygget om til en rusten urban jungel, lydsatt av trommerytmer og befolket av store svette boksere. I et blendende lys kom Grace Jones på scenen, også hun i boksehansker og susp, skyggeboksende og syngende om hverandre. Seinere i showet delte hun scenen med en tiger, for deretter å ta tigerens plass i buret hvor hun åt av et stykke rått kjøtt innimellom sangene.

Hun lekte med kjønn og rase ikke bare ved å innta en mannlig positur, men en svart hypermaskulin positur som bokser. Noe som var ekstra populært foran et New York-publikum tettpakket med homser og dragqueens. Tigeren og jungeltromme-estetikken grep tilbake til forestillinger om «primitive» svarte. Kritiske stemmer anklaget henne for å bekrefte fordommer, særlig ettersom hun tross alt endte opp i buret. Andre mente det var soleklar satire, noe som ble enda tydeligere da hun stilte opp i gorillakostyme i sitt neste show.


HENNES TAKTIKK var å gjøre skummel-og-vill imagen sin ekstremt eksplisitt og stilisert. Ikke som den dagligdagse eksotiseringen av svarte artister som glir inn under radaren (jamfør Scary Spice i leopardtopp ved siden av Posh i kjole), men en som virkelig skyver det i ansiktet på tilskueren og tvinger ham til å forholde seg til det.

Publikum ble også gjort eksplisitt oppmerksom på rollespillet, som i musikkvideoen til «Slave to the Rhythm». Den starter med produksjonen av det kjente manipulerte fotografiet fra plateomslaget, og fortsetter med forskjellige versjoner av Grace, som statue, primitiv, maskin, blondine, diva, mann. Videoen til «I’m not perfect» viser også selvbevisst hvordan ikonet «Grace Jones» blir til, med øyebryn-napping, ansiktsmasker og kjoler, og kunstnerne Andy Warhol og Keith Haring er med i videoen som medskapere av kunstverket Grace.


SAMTIDIG FIKK HUN
assistanse fra entusiastiske skribenter som NMEs Ian Penman, som ga henne intellektuell backing. Penman skrev blant annet essayet «The Annihilation of Rhythm» som ble udødeliggjort etter at Ian McShane leste en del av det over introen til hiten «Slave to the Rhythm». Mens hennes kritikere mente Jones selv var en slave, bare en dokke som ble manipulert av produsenter og bakmenn, stilte forsvarerne hennes opp med postmoderne teori og forklarte at det var hun selv hadde kontrollen: Jones selv lekte med forskjellige roller, både som slave og herre, og ironiserte over dem.

I hennes framtoning kunne tilsynelatende alt iscenesettes: Der møttes mann og kvinne, svart og hvit, høykultur og lavkultur. Maleren Haring malte ikke bare kostymene hennes, men dekorerte hennes egen kropp med graffiti inspirert av afrikansk stammemaling. Han malte også bilder av henne inspirert av Picasso, som i sin tid var inspirert av afrikanske masker og primitiv kunst, som for å gi referansene og rollespillet nok en omdreining. I flere sammenhenger dukket hun opp som en hvitsminket blondine. Hun spilte uhemmet på sex og kropp, men ikke på en myk innbydende måte. I stedet for å bukte seg på golvet, framstår hun som en høyreist statue: Hard, glinsende, kantete, mørk.


TIDLIGERE HADDE mannlige artister lekt med det androgyne - David Bowie og andre glamrockere som pyntet seg med sminke og tights. Nå fikk Grace Jones følge av artister som Laurie Anderson og Annie Lennox, som i likhet med henne klippet håret og trakk i dress. Lennox røyket store sigarer, og Anderson manipulerte stemmen sin elektronisk til en dyp, lakonisk mannestemme. Grace Jones var så heldig å være født med en mørk stemme, som hun brukte på en effektiv måte for å understreke sitt distanserte, teatrale image.


Også i sin filmkarriere har hun valgt roller som bygger opp imaget sitt som sterk og farlig kvinne, bokstavelig talt. Både som James Bond-skurkinnen May Day og som barbarinnen Zula i «Conan the Destroyer» kaster hun menn veggimellom. I «Vamp» spiller hun, ikke overraskende, vampyrdronning. Og som ikke det var nok, hadde hun et rykte for å være svært temperamentsfull i det virkelige liv. Hun kunne gå løs på intervjuere på direkten, og angripe flybetjeningen når hun ikke fikk det som hun ville.

Når hun nå er tilbake i søkelyset etter 20 år, ser hun ikke ut til å ha blitt rundere i kantene med åra. Intervjuene vitner om den samme intensiteten og uforutsigbarheten, framtoningen er den samme. Og når hun dukker opp igjen, er det som om hun fyller et tomrom der hennes arvtakere skulle ha vært, de som skulle arvet herredressene etter henne og hennes androgyne 80-tallssøstre.


USAs intellektuelle
femme fatale Camille Paglia beklaget seg for noen år siden: «For en ekstraordinær poppersonlighet Grace Jones var! Å, som jeg skulle elske å se den mandige bataljonen av farlige, stilige Jones-kloner i «Demolition Man»-videoen trampe ned den nye generasjonen av innsmigrende Zellwegger-Paltrow-Diaz-Flockhart-pysejenter!»

Hvem vet, Camille, kanskje hun hørte deg.

Bår Stenvik er journalist.

•Grace Jones' nye album «Hurricane» slippes i Norge neste mandag.
 

Les også

Søk i skattelistene

 

 

 TEGNESERIER - Dagens striper

Nemi av Lise Myhre

 |  Les flere i arkivet |  Les andre tegneserier

© Lise / distr. iblis@nemi.no