SE KLIPP: Mange vakre kvinner i Bond-historien. I dette klassiske klippet ser du Ursula Andress i «Dr. No» (1962).

James Bond-filmene er en av tidenes mest langvarige suksesser på lerretet. Det er ikke tilfeldig. Filmene følger en suksessrik og fast oppskrift, der innslaget av kvinner er en avgjørende ingrediens.

Den sveitsiske skuespilleren Ursula Andress hadde stort sett bare spilt i et par italienske B-filmer da hun steg opp av det karibiske hav et stykke ut i den første Bond-filmen, «Dr. No» (1962). Hun var 26 år gammel, veltrent, tøff, blond og solbrent. Nynnende på en doven kjærlighetsvise, iført hvit bikini med knivbelte og med en konkylie i hver hånd. Sean Connery sto under et tre, like vantro som millioner av mannlige kinogjengere verden over. Hva var dette?


Det var i hvert fall noe annet enn en badende turist på en gyllen sandstrand. Forfatteren Ian Fleming hadde den greske kjærlighetsgudinnen Afrodite i tankene da han diktet opp denne entreen i sin roman. Hun kom som kjent seilende over havet på et skjell, før hun steg i land på en strand i det greske øyriket, visstnok på Kypros.

Honey Ryder, som den moderne varianten het, ble alle sexsymbolers mor, i hvert fall ble hun forbildet for filmskaperne bak James Bonds univers. Hun satte en standard som var særdeles høy. Men var hun en tankeløs bimbo? På ingen måte. Hun var både sterk, farlig og handlekraftig, slik mange av hennes søstre i den eksklusive klanen av James Bond-damer har vært det igjennom 46 år med i alt 24 kinofilmer med James Bond som hovedperson, inkludert de «uoffisielle» Bond- filmene «Casino Royale» (1967) og «Never Say Never Again» (1983).


MEN KVINNENE i James Bond-filmene har flere roller enn den vakre og sexy motspilleren til hovedpersonen. Allerede i «Dr. No» fikk vi eksempler på alle de tre kvinnetypene som går igjen fra film til film: Den beskyttende, den uskyldige og den utspekulerte. Eller: den trauste, den snille og den slemme. Eller: Moren, jomfrua og horen/heksa.

For å ta den moderlige utgaven først. I samtlige filmer møter vi sekretæren til Bonds sjef, M. Hun heter Miss Moneypenny, spilt i de 14 første filmene av Lois Maxwell. Hun tar vare på Bond og flørter med ham på sin egen omsorgsfulle måte. Når hun sukker over at Bond ikke tar henne med ut, er det nesten som å høre en mor klage til sin sønn over at han aldri kommer på besøk. Morsrollen i Bond-filmene er blitt fullbyrdet av Judi Dench, som etter «GoldenEye» (1995) overtok rollen som etterretningssjefen M. Hun er streng, men full av bekymring for sin urokråke av en «sønn» der han boltrer seg under halsbrekkende omstendigheter ute på de internasjonale intrigers skumle lekeplasser.


GLEM HELLER ikke at en stor andel av de kvinnene James Bond omgås, er alt annet enn godmodige. I «Dr. No» møter vi Zena Marshall i rollen som Miss Taro, en livsfarlig overløper i fiendens tjeneste. Bond gjennomskuer naturligvis hennes onde hensikter. Men som den vellystingen han er, går han gladelig til sengs med henne før han overlater henne til de rette myndigheter.
 
Deretter venter han tålmodig på morderen Miss Taro samarbeider med og skyter ham ned med kaldt blod, uten engang å ta sigaretten ut av munnviken, en scene som for øvrig høstet mye kritikk i England for sin kynisme.

Miss Taro er den første i en lang rekke av tiltrekkende, men utspekulerte agenter for de superskurkene Bond bekjemper. Det fins to varianter. Noen av dem forblir skumle til siste slutt, som for eksempel damen med det sterke navnet Xenia Onatopp, spilt med sadistisk humør av Famke Janssen i «GoldenEye». Hennes spesialitet er å bruke lårene som en slags nøtteknekker og presse sine motstandere til døde.

En annen utgave er May Day, spilt med stor bravur av den spektakulære Grace Jones i «The Living Daylights» (1985). Hun blir «snill» til slutt og ofrer livet for at Bond skal lykkes i å hindre skurken Max Zorin (Christopher Walken) i å gjennomføre sine katastrofale planer. Det nærmeste man kommer en kvinnelig sjefsskurk foreløpig er Sophie Marceau, som spiller den nådeløse Electra King i «The World Is Not Enough» (1999).

Den kanskje mest nådeløse av Bonds feminine fiender er likevel en dame han knapt vurderer å gå til sengs med, Rosa Klebb i «From Russia With Love» (1963), spilt av kona til den tyske komponisten Kurt Weill, Lotte Lenya. Hun er en mildt sagt lunefull overløper fra KGB og fungerer som sjefsbøddel for forbrytersyndikatet SPECTRE. I «On Her Majesty’s Secret Service» (1969) dukker en like iskald dame opp som førstedamen til Bonds evige fiende Blofeld (spilt av Telly «Kojak» Savalas). Irma Bunt, spilt av Ilse Steppat, sørger for at Bond blir enkemann bare minutter etter at han for første og eneste gang gifter seg. Bruden, Tracy Di Vicenzo, blir brutalt myrdet av den onde fru Bunt.


DIANA RIGG, som spilte Tracy, er et av de få eksemplene på at en forholdsvis kjent skuespiller har rollen som Bond-dame. For britene var hun en populær hovedrolleinnehaver i TV-serien «The Avengers» på 1960-tallet. Ellers er det en sterk tendens at de genuine Bond-damene, de som følger helten trofast til siste bilde, spilles av forholdsvis ukjente damer. Dette må ses i sammenheng med Bonds rolle som mannstype. Han er som snytt ut av idealet i herremagasinet Playboy; den evige ungkar som omgir seg med luksusgjenstander, kler seg som den perfekte gentleman, alltid har barskapet fullt og stadig søker nye erobringer.

De ukjente skuespillerne som blir Bonds elskerinner, tilsvarer de ferske navnene som blir midtsidepiker i Playboy. Som manusforfatteren til de første filmene, Richard Maibaum, uttrykker det: «Hun representerer raffinementet og løftene om et eventyr av en type enhver mann i all hemmelighet drømmer om - la femme nouvelle.» Altså den nye kvinnen, den jomfruelige erobringen.

Derfor var det svært overraskende at en skuespiller som Halle Berry dukket opp som Bond-pike i «Die Another Day» (2002). Et unntak er for så vidt Kim Basinger i «Never Say Never», men det var en «uoffisiell» film som var full av denne typen gjesteroller. Bond-damene har ellers vært presentert som noe sensasjonelt og forholdsvis ukjent nytt. Så kan man jo spørre om det å være Bond-dame er noe stort karrieresteg? Stort sett er svaret nei. Ursula Andress ble riktignok et kjent navn (hun er faktisk i sving ennå), men for påfallende mange Bond-damer har innslagene i Bond-filmene vært hello og goodbye til den helt store berømmelsen.


DEN ENESTE norske kvinnen som har spilt i en James Bond-film, er Julie Ege. Hun sitter ved siden av Bond under en middag i «On Her Majesty’s Secret Service» (1969), der en forkledt 007 for anledningen er iført kilt. Hennes innsats begrenset seg til å skrive romnummeret sitt med leppestift på Bonds lår. Hun hadde ikke engang noe navn, hun ble bare kalt «Scandinavian Girl». Kvinnenavnene i Bond-filmene er ellers fantasieggende nok; Kissy Suzuki, Gala Brand, Plenty O’Toole, Mary Goodnight. Holly Goodhead, Solitaire, Vesper Lynd, Domino Vitali, Tiffany Case, Jinx, lista er lang. Men ingen topper den snillslemme Bond-damen i «Goldfinger» (1964), som bærer det utvetydige navnet Pussy Galore. Navnet ble fortjent gjort et nummer av i britisk presse under premieren. Da prins Charles håndhilste på skuespilleren Honor Blackman, lød tittelen «The Prince and the Pussy».

Hvem er den flotteste Bond-dama? Ursula Andress i «Dr. No» (1962) Daniela Bianchi i «From Russia With Love» (1963) Shirley Eaton i «Goldfinger» (1964) Claudine Auger i «Thunderball» (1965) Mie Hama i «You Only Live Twice» (1967) Diana Rigg i «On Her Majesty\'s Secret Service» (1969) Jill St. John i «Diamonds Are Forever» (1971) Jane Seymour i «Live And Let Die» (1973) Britt Ekland i «The Man With The Golden Gun» (1974) Barbara Bach i «The Spy Who Loved Me» (1977) Lois Chiles i «Moonraker» (1979) Carole Bouquet i « For Your Eyes Only » (1981) Maud Adams i «The Man With The Golden Gun» (1974) og «Octopussy» (1983) Kim Basinger i «Never Say Never Again» (1983) Tanya Roberts i «A View To A Kill» (1985) Maryam d’Abo i «The Living Daylights» (1987) Carey Lowell i «Licence To Kill» (1989) Izabella Scorupco i «GoldenEye» (1995) Michelle Yeoh i Tomorrow Never Dies (1997) Sophie Marceau i «The World Is Not Enough» (1999) Halle Berry i «Die Another Day» (2002) Eva Green i «Casino Royale» (2006) Olga Konstantinova Kurylenko i «Quantum of Solace» (2008) » les resultatet